Zoom ut
“Hei. Hva har brakt deg hit idag?”
“Jeg er gravid.”
Jenta som sitter foran meg, ser ned.
“Er det første gangen?”
“Ja.”
Hun sier ingenting mer.
“Hva tenker du rundt dette å være gravid?”
“Jeg vet ikke”.
For første gang i løpet av konsultasjonen, løfter hun blikket og ser meg i øynene.
“Jeg vil ta abort.”
Det er ingen tvil at hun har tenkt på dette lenge. Jeg er hennes dør til det neste steget mot kanskje en av de største avgjørelsene hun tar iløpet av sitt liv.
…
INGEN NY DEBATT
Reservasjonsretten har vært oppe til diskusjon mange ganger tidligere. I 2011 beordret helseministeren norske fastleger til å henvise abortsøkende pasienter, selv om det strider mot legenes samvittighet. I år ble dette vedtaket fattet av Den norske legeforening:
«Legeforeningen mener at alvorlige samvittighetsgrunner knyttet til liv og død
kan gi grunnlag for at leger gis reservasjonsmulighet for deltakelse i henvisning og behandling.”
Det er verdt å merke seg at legestanden er splittet i denne problemstillingen.
Etter valget i år finner vi følgende tekst:
“Det gis reservasjonsmuligheter for fastleger etter dialog med Den norske legeforening»
i samarbeidsavtalen underskrevet av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Venstre nektet å skrive under.
DEMOKRATI I PRAKSIS
Før vi gjør oss opp en mening bør vi nok stoppe opp og zoome ut litt. Et viktig aspekt er at dette gjelder ikke kun for fastleger og reservasjonsretten, men hvordan vi skal forholde oss til et demokrati med gitte rammer og hva slags konsekvenser det vil medføre dersom vi legitimerer at noen reserverer seg mot det vi er rettslig forpliktet til.
Dette er faktisk pakken som følger med når man bor i et demokratisk land. Om man liker det eller ei. For at et land skal fungere, må vi ha et lovverk som befolkningen respekterer og følger. Disse rammene endrer seg i takt med samfunnsutviklingen og den folkevalgte politiske retningen. Derfor mener jeg at denne debatten handler ikke ene og alene om legenes integritet og deres rett til å utøve sin virksomhet uten å stride mot sin samvittighet.
Hva slags dype overbevisninger i fremtiden skal til for at man kan ha reservasjonsrett? Skal den som rope høyest få det? Hvorfor bare leger? Skal det kun gjelde for kristne verdisyn? Hva om dette ikke bare gjelder en liten andel av fastlegene, men 50 % av fastlegene? Vil dette forandre på saken? Hva er da funksjonen med et lovverk, forskrift og rundskriv?
VERDIKONFLIKTER- HVA VEIER TYNGST?
Det er en grunn til at det diskuteres heftig, både på nasjonal og internasjonal plan.
Vi er ute etter de gode argumenter – både for og imot. Vi må erkjenne at disse dilemmaene er ofte preget av verdikonflikter. Ulike hensyn må derfor veies mot hverandre. Man må til syvende og sist trekke en konklusjon med grunnlag i de argumentene som veier aller tyngst.
Lovverket er meget klar. Vi leger er både rettslig og etisk forpliktet til å oppfylle pasientens lovbestemte rett til helsehjelp.
I en lege-pasient-situasjon, er det ingen tvil hvem som er den sterkeste og svakeste part. Hensynet til pasienten må veie tyngst.
Ingen kan forutse fremtiden. Det er urimelig å kreve at kvinnen skal ta hensyn til dette når hun skal velge fastlege i et tidligere tidspunkt.
…
“Takk for at du kom til meg. Ikke nøl med å ta kontakt igjen hvis det skulle være noe.” sier jeg til henne.
“Tusen takk.”
Når hun har gått, henter jeg inn neste pasient på venterommet. Hun setter seg inn i bilen og svinger ut av parkeringsplassen. I det hun runder hjørnet, trekker hun pusten dypt. Selv om dette føles som et stort steg, så vet hun godt at dette er bare starten.