Min perfekte uperfekte pappa

Posted by in Hverdagen, Reiser

Pappa fylte nylig 60 år, og vi var samlet på Tjøme for å feire denne spesielle mannen med det store hjertet. Mannen som elsker å fiske, reparere biler eller bare være i sin egen verden og løse Sudoku og Rubiks kube!
 
Pappa er min helt, læremester og klippe. Selv om vi barna mener han er verdens beste pappa, føles det helt feil å glorifisere han. Pappa har nemlig ingen ønske om å fremstå som en helgen eller en feilfri person. Pappa vet godt hvem han og hva han står for, på godt og vondt.
Pappa er perfekt fordi han er uperfekt.
Pappa er sta og innrømmer sjelden feil
Denne staheten kan drive hele familien vår til vanvidd, men jeg ser også at denne staheten har ført til at han aldri gir opp når han først bestemmer seg for noe.
Mens min barndom bestod av sykling rundt på Ørejordet, bading i Vansjø og familieturer til Danmark, opplevde pappa krig i sin oppvekst. Bestefar var fraværende fordi han var fallskjermjeger og kjempet mot kommunistene i Nord-Vietnam. Da Sør-Vietnam tapte, mistet pappa alt. Med to tomme hender startet han livet på nytt i Norge. Han utdannet seg først til 2. maskinist på fartøy så deretter som bilelektriker. Pappa fortalte om sene netter hvor han oversatte fagbøkene med en norsk-engelsk ordbok og deretter med en engelsk-vietnamesisk ordbok. Det var tungvint, men han ga aldri opp. Pappa fikk lave karakter i de muntlige fagene, men fikk toppkarakterer i de tekniske fagene. Pappa lærte også seg selv å spille gitar og startet et band som reiste rundt i Norge for å spille vietnamesisk musikk. Senere bygde han en millionbedrift med mamma i Moss mens de sørget for at alle barna fikk seg en høyere utdannelse.
Pappa gir aldri opp familien sin. Pappa mener at relasjoner må pleies og man skal ikke ta hverandre for gitt. Ingenting er en selvfølge, selv ikke i en familie. Han ringer gjerne rundt til hver og en av oss barna og minner oss på å holde kontakt med hverandre. Han megler når vi blir irriterte på hverandre og prøver å få oss til å forstå den andre. Pappa spiller aldri et spill og snakker aldri med to tunger. Vi vet alltid hvor vi har han hen, og han er en trygg havn for hele familien.
Pappa er arrogant
Pappa mener at han har rett til å sette andre på plass og er allergisk mot unnskyldninger. Han aksepterer ikke bortforklaringer og kan være ganske nådeløs hvis man ikke leverer som forventet. For han er latskap, likegyldighet og uvitenhet direkte farlig for menneskeheten. Han kan bli kraftig provosert hvis noen serverer han påstander som ikke er gjennomtenkte. Han er uredd og utfordrer gjerne vedkommende i sin tankegang.
I hele hans liv har pappa blitt diskriminert og fått lave forventinger. Når språk blir en brekkstang og brukes for å rangere mennesker, blir pappa forskjellsbehandlet og betraktet som mindre intelligent. Han har møtt rasismen med hevet hode og har aldri latt det definere han. Det er nemlig ingen som kan fortelle hva han kan eller ikke kan. Pappa skal vise verden at han ikke betyr mindre på grunn av sin hudfarge, gebrokkent språk og kultur. Pappa har aldri skammet seg over sin bakgrunn, men heller brukt det som sin styrke. Han blir aldri flau, gjør seg selv aldri mindre for noen og avslører rasistiske utsagn. Han bryter ned fordommer og mangel på kunnskap. Man skulle tro at dette gjør at han opplever mye konflikter, men hans evne til å lese mennesker gjør også at de føler seg forstått selv om de er uenige.
Pappa hater ingen og har heller ingen fiender. Han er aldri langsint og tilgir folk som har gjort han vondt før de selv har bedt om unnskyldning.
For pappa kan alle mennesker gjøre feil og er derfor opptatt av å ikke skjule sine mangler. Det er lettere for andre å være sårbar rundt deg hvis du selv tillater å være sårbar. Han pynter aldri på sannheten. Alt dette er det som gjør han menneskelig, noe som gjør han elskbar. Ingen er født pappa, selv ikke min. Det følges ikke med bruksanvisning når man blir pappa. Dette er en rolle han og andre menn vokser inn i og finner ut av sammen med barna over tid.
Pappa ga aldri klemmer, glemte bursdager og sa aldri at han var glad i meg 
Pappaen min velger å gjøre det på sin egen måte og prøver så godt han kan. Han er ikke en far som man finner skildret i filmer eller bøker. En far som brer dyna varsomt over barna om kveldene, leser bøker ved sengekanten eller har barna på skuldrene på skogstur. I min oppvekst ga han aldri en klem, sa aldri at han var glad i meg og glemte gjerne mine bursdager.
Men i alt han gjør og sier til oss i hverdagen,er full av omsorg, kjærlighet og ømhet.
Han blir glad i stemmen når jeg ringer hjem, stiller opp hvis jeg trenger han og lytter engasjert når jeg har noe på hjertet.
Han kløner det virkelig til noen ganger, men vi er aldri i tvil om at han er uendelig glad i oss barna. Han prøver aldri å utgi seg å være noe annet enn det han er. Med dette har han også elsket oss som vi er. Det har vært en befrielse. Han har høye forventinger til oss fordi han ønsker sterkt at vi skulle mestre livet. På grunn av dette har jeg ofte vært redd for å skuffe han, men hver gang har han bare holdt meg enda tettere til seg og latt meg få vite at jeg vil alltid være hans lille datter selv om han er uenig med mine livsvalg. Pappa ser alltid hele mennesket med alle dens styrker og svakheter og har lært meg at alle mennesker fortjener å bli elsket.
Livslangt prosjekt
Etter at jeg selv fikk barn, har jeg skjønt at å være forelder er et livslangt prosjekt. Pappa har klart å bli verdens beste pappa med å være seg selv, og det er mer enn nok. Nøkkelen ligger i at du trenger ikke å gjøre alt riktig med en gang: du har tid til å rette opp, du har tid til å gjøre opp og du har tid til å gjøre ting annerledes. Og nå må jeg også finne ut min egen måte å være mor på for mine egne barn. 
Gratulerer med 60-årsdagen, pappa! Vi barna og alle barnebarna digger deg!