Ubeskrivelig hete. Utallige myggstikk. Utilregnelig strømnett.

Jeg har brukt de første dagene på å tilpasse meg det tropiske klimaet, byens kaotiske trafikk og den store kulturforskjellen. Siem Reap er byen tilknyttet den verdenskjente tempelregionen Angkor med ca 170.000 innbyggere og 2 millioner turister hvert eneste år.

I Siem Reap er det ganske uholdbart å gå rundt i den sterke varmen. De fleste kommer seg fra A-B med enten bil, tuk-tuk, moped eller sykkel. Det tar ca 15-20 minutter å komme meg til jobb og har derfor skaffet meg denne spenstige “firmasykkelen”. Fikk den til bare 24 dollar. Heldige meg! Her er ingen egen felt for fotgjengere, syklister eller kjøretøy. Alt kokes sammen til et røre og alt virker ved første øyekast veldig kaotisk. Men etterhvert blir man vant til tempoet og de uskrevne trafikkreglene relativt fort her nede. Har også skaffet meg et lokalt nummer og kjøpt meg en splitter ny mobil til 19 dollar. Lenge siden jeg har brukt Nokia!

Etterkommerne av det mektige Khmerriket lever nå i dypeste fattigdom. Tre tiår med blodige kriger har gjort landet til et av verdens fattigste. Et hardt prøvet folk forsøker å reise seg etter Pol Pots brutale terrorregime. Hver fjerde innbygger i landet ble drept og blant de var det flest intellektuelle slik at landet ble satt tilbake i utvikling. Det finnes fortsatt spor etter den dystre fortiden, men det er stor kontrast til dagens Kambodsja der folk ser fremover og møter deg med et vennlig smil.

70 % av innbyggerne er under 20 år. I Kambodsja blir mange barn utsatt for seksuelle overgrep. Manglende muligheter og beskyttelse er viktige årsaker til at barn blir tvunget til å selge seg selv, sin verdighet og sin fremtid.

Jeg ser Steve komme syklende mot meg. En tynn og lav mann i 50-årene med en brunfarge på lik linje med de lokale. Han har på seg små runde briller i sølvinnfatning og tynt hvitt hår på toppen. “Han ser ut som Gandhi”, tenker jeg. Steve er amerikaner, men har dedikert livet sitt til Senhoas Lotus Kids’ Club de siste årene. Vi drar til senteret der preschool-programmet holder til. Jeg følger Steve gjennom dårlige grusveier, svinger inn i en skjult bakgate og kommer til en stor port. Den verden som møter meg bak denne porten glemmer jeg aldri. Barna løper mot Steve og omfavnet han. Ingen av dem tør å komme bort til meg. “Det er kanskje bra at de er skeptiske til fremmede,” tenker jeg. Plassen er kjempe stort med flere lekeplasser, et kjøkken, to møterom og to klasserom. Jeg hører uskyldig barnelatter overalt. Her kan de leke fritt i trygge rammer. Til syvende sist, er de jo bare barn. Akkurat som barna i Norge.

Disse barna tilhører de mest vanskeligstilte familiene i Siem Reap. De kommer hit istedenfor å være på gata for å skaffe inntekt. Ungene er mellom 3-7 år og kommer hit fem dager i uka mellom kl 07.30 til 11.30. Her får de servert frokost, soya melk, vitaminer og lunsj. De lærer seg disiplin. I tillegg tilegner de seg enkle lese- og skriveferdigheter (de eldste) og lærer seg sosialt samspill (de yngste). De får seg gode hygienevaner og pusser blant annet tennene sine daglig. Av en eller annen merkelig grunn tror foreldrene at barna ikke trenger tannstell siden de vil miste melketennene sine allikevel. Det resulterer dessverre i svært mange råtne tenner hos disse barna!

Kanskje noe av det mest verdifulle for dem er at de får et avbrekk fra virkeligheten. Et fristed med lek og moro fra det tøffe livet nederst i rangstingen i samfunnet.

I de neste månedene skal dette være hjemmet mitt. Og det føles helt riktig.

Del siden på