Jeg blir kjent med min mors fluktreise på Youtube!

Posted by thuylinda in Eventyr, Hverdagen, Kultur, Politikk

Vi må tilbake til den lille landsbyen Binh Tuy i Vietnam 2. april 1978. Min mor tar et livsavgjørende valg og løper mot stranda. Det er bekmørkt, og hun løper i blinde mot hviskende stemmer ute i vannet. En liten rund “robåt” (thúng) frakter mennesker fra stranda ut til en større båt som venter dem.

Jeg googler Finn Johan Edøy før den kommende 40 årsmarkeringsmiddagen. Jeg ville se hvordan han ser ut før jeg møter han. Det viser seg å være vanskelig for det kryr ikke akkurat av selfies fra den tiden. Til slutt finner jeg et bilde fra da han var ung. Han ser snill ut. Jeg forestiller meg at den unge Finn må ha vært en ambisiøs og fremtidsrettet mann. Å være kaptein på det norske skipet Fernbrook og frakte verdifull transport er ingen liten oppgave! På grunn av denne mannen og resten av mannskapet får min mor en ny sjanse! Tenk deg, 40 år med frihet istedenfor 40 år med undertrykkelse! Jeg viser frem bildet til mine lillesøsken: Se, det her er kaptein Finn Johan Edøy! Det er han som reddet livet til mamma! Endelig får vi møte han!

Robåten velter plutselig og folk faller ut i vannet. De ser ingenting. Min mor hører barnegråt. Mirakuløst kommer de seg opp på land igjen. Hun løper mot lyden og hopper på robåten. Dette blir starten på hennes reise fra det eneste stedet i hele verden hun kjenner til og har vært i. På tross av sin unge alder er hatet mot kommunistene sterkt. De fleste båtflyktninger reiser fra 1978 og har derfor forsøkt å leve under et kommunistisk styre. Etter Saigons fall i 1975 utløser det en humanitær katastrofe. De som støtter det tidligere sørvietnamesiske styret blir sendt til såkalte «omskoleringsleire». Nærmere en million mennesker blir fengslet. Mange sørvietnamesere blir annenrangsborgere i et sitt eget land. Min mor er villig til å dø for å finne friheten.

Båten setter kurs mot det åpne havet med 32 personer. Denne fluktruten er svært farlig, både på grunn av fare for dårlig vær, sykdommer, sult og thailandske pirater. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger omkommer mellom 200 000 og 400 000 mennesker på havet. Det er tidskrevende, farlig og dyrt å organisere en båtflukt. Alt måtte hemmeligholdes! Mat, drivstoff og ferskvann graves ned. Båten som blir brukt bør tåle høy sjø, men det hender at noen ikke turte å bygge solide båter i frykt for å bli avslørt. Det venter nemlig strenge straffer for de som blir tatt for forsøk. Det holdt å bli tatt med sjøkompass!

Dagen er her. Vi er samlet – 60 voksne og 15 småbarn. Det er barn og barnebarn av båtflyktningene. I dag venter vi en spesiell gjest. Jeg ser Finn komme mot meg. Han er høy, helt hvit i håret og smiler. Han som jeg har sett på bilder, har hørt om og er evig takknemlig til står bare noen meter fra meg. Med han er det to blide damer fra båtmannskapet, Sonja Berge og Tove Karin Arneberg. De hilser på meg. “Hvem er du?” spør Tove. Jeg blir stum og vet ikke hva jeg skal svare. “Jeg er datter av en av de dere reddet,” klarer jeg til slutt å si. Tove får plutselig øye på en av de fra flyktningsbåten bác Ngoc. Blikkene deres møtes, og de gir ikke slipp etter at de håndhilser. Det er som de kjenner hverandre igjen. Så strømmer tårene. Jeg klarer heller ikke å holde igjen.

Ute i havet begynner min mor å tenke på mormor. Hun har lyst til å krype inn i hennes armer og søke trøst. Savnet er stort, og hun vet ikke om hun noen gang vil se henne igjen. Hun rakk aldri å si farvel. Tenk om hun dør nå og ingen kan fortelle moren hennes hva som skjedde med henne? Plutselig hører hun noen rope. De ser et skip i det fjerne. Er det pirater? Eller er det et redningsskip? De tar sjansen og reiser opp et hvitt SOS-flagg. Det er et norsk skip. Min mor har aldri hørt om Norge før. De fleste kjenner bare til USA. De får beskjed om at de kan ikke ta i mot dem, men de kan gi dem drivstoff og mat. Skuffelsen er stor, men de trøster seg med at ikke er pirater. Piratene vet at mange tar med seg gull på reisen og er lukrative mål. Noen ganger dreper de og andre ganger voldtar de kvinnene. De plyndrer dem for verdisaker og stjeler med seg all mat, drikke og drivstoff før de lar de båten drive videre uten noen ting. Selv om de ikke blir reddet nå, er det fremdeles håp. Det de ikke vet er at det venter en stor storm om noen få dager.

Plutselig ser de at skipet snur og kjører tilbake til dem. Kaptein Edøy skjønner at denne flyktningsbåten aldri vil klare seg i stormen. Han skaffer seg klarsignal fra utenriksdepartementet og redder dem. To dager senere slår stormen til for fullt og bølgene er så uvanlig høye at flyktningsbåten hadde gått under. Stormen som kunne drepe dem blir ironisk nok redningen deres. Takket være denne heltemodige avgjørelsen reddet kapteinen alle ombord på båten. Tusen takk til kaptein Finn Johan Edøy og hans mannskap! Min mor blir en av de 6000 vietnamesiske båtflyktningene som kommer til Norge. Jeg blir fortalt at en av de første minnene de har fra det store skipet er deilig norsk melkesjokolade!

Det har gått 40 år, og det er ikke før inntil nylig at jeg har fått høre detaljene rundt flukten hennes. Det er som hun ønsker å legge vonde minner bak seg og beskytte meg. Kanskje hun ikke har vært klar tidligere? En dag får jeg tilsendt en link av anh Dung Nguyen som bor i USA og får for første gang se videoklipp fra da hun ble berget på Youtube! Han forteller meg at han er fra samme flyktningsbåt som min mor. Verden er liten! I videoen ser jeg min mor. Min lillesøster er prikk lik henne! Det første som slår meg er hun er utrolig ung! Jeg kan ikke fatte at det er så mye mot i en så liten kropp!

Dette blir starten på mitt forsøk å finne ut hvorfor og hvordan min mor reiste. Det er dermed gjennom LinkedIn, Youtube og Google jeg får kjennskap til reisen. Min mor og jeg ser på videoen sammen. Det er akkurat som hun lar muren rundt henne falle og lar meg komme innpå. Hun spør om jeg kan dele hennes historie på 40 årsmarkeringen. Endelig, tenker jeg! Tusen takk for dette videoklippet, anh Dung! Her er den:

Når jeg spør min mor om hun savner Vietnam svarer hun at Norge er hennes hjem. Hun er lykkelig og takknemlig for det livet hun har. Hun har en gang opplevd å miste alt. Det gjelder ikke bare ting, men også sitt land, sin kultur, sitt barndomshjem og sitt språk. Gjennom de siste 40 årene har hun klart å skape et nytt liv og gi barna sine muligheten til å vokse opp i et demokratisk og fritt land. Selv om Norge er blitt hennes hjem, sier bildene av vietnamesisk natur på veggene, lukten av vietnamesisk mat på kjøkkenet og de vietnamesiske nyhetene på tv’en at hjertet hennes fremdeles banker for et land langt, langt borte. Hun får aldri ro før hun vet at Vietnam blir fritt igjen.

Tusen takk Finn og besetningen, Norge og det norske folk <3