Jo mer alvorlig tilstand og tettere forhold, jo vanskeligere er det å være objektiv
“Datteren min har svelget noe i barnehagen. De tror det er en plastdings. Hva skal jeg gjøre?”, spør ei venninne.
“Hele familien har vært syk i hele påsken. Hosten holder oss alle våkne om nettene. Jeg får ikke time hos fastlegen min idag. Kan du vær så snill skrive resept til meg?”, spør naboen min.
“Jeg er blitt mer andpusten i det siste,” forteller pappa meg. “Tror du det er noe farlig?”
Jevnlig opplever jeg forventninger og ønsker fra familie og nære venner om legetjenester. Dette starter allerede fra da jeg var medisinstudent. Hver dag yter jeg helsehjelp og tar hånd om mine pasienter. Noen av dem har jeg til og med aldri møtt før så hvorfor skal jeg da ikke være til hjelp for mine nærmeste? Jeg vil veldig gjerne, men det oppstår ikke sjeldent en konflikt mellom min profesjonelle og private rolle. Hvor objektiv klarer jeg å være? Gir jeg fullverdige legeråd når jeg er pårørende?
Hvordan skal man møte forventinger til de man har nær, kollegaer, helsesvesenet og samfunnet i det store bildet?
Leger har lenge generelt blitt frarådet til å gi medisinsk behandling til seg selv og sine familiemedlemmer, men en artikkel fra New England Journal of Medicine viser at 99% av alle legene har gitt familiemedlemmer medisinske råd, diagnoser eller behandling. Studier viser at det kan resultere i økt diagnostisk testing og kostnader. I en undersøkelse har 1/3 av fastleger rapportert upassende involvering av en annen fastlege som familiemedlem.
Dessverre er det slik at jo alvorligere situasjonen er, og jo tettere forholdet med legen er, jo vanskeligere er det for både lege og pasient å være objektiv.
“Fastlegen min sa det kunne være noe med hjertet. Han har henvist meg videre til en spesialist,” sier pappa i telefonen. Jeg blir glad for å høre dette. Rådføring med lege i familie eller vennekrets kan nemlig ikke erstatte et legebesøk som innebærer tilgang til både utstyr og ressurser. Opplysninger om egen velferd og helse hører hjemme på et legekontor. Slike opplysninger blir i sosiale sammenhenger ikke samlet skriftlig i en journal.
Ved mangel av opplysninger i journal kan det medføre dårligere oppfølgning. Videre kan det være informasjon man ikke ønsker å dele med den man kjenner eller risikere å ikke få tilfredstillende undersøkelse som kreves for å stille riktig diagnose på grunn av forlegenhet.
Pappa får en poliklinisk time på sykehuset og tar en belastningstest for hjertet. “De sier at blodkarene rundt hjertet er tette, og de vil sette inn et slags rør for å holde blodårene åpne.” Jeg hører at han er bekymret. “Kan du bli med, Linda?”
Selvfølgelig blir jeg med. Det bør allikevel ikke være slik at det er pårørende med medisinsk bakgrunn som er førstevalget, men vite andre også kan ha en fullverdig rolle. Noen vil til og med være til bedre støtte og hjelp fordi de kan ha spørsmål som vi helsepersonell ikke tenker på.
Det viser seg at pappas tilstand er verre enn det legene trodde, og de avlyser stentinnsettingen. Han må gjennom en bypassoperasjon. Ved en slik operasjon syr legen inn én eller flere nye blodårer som fungerer som “broforbindelser” forbi trange partier i hjertets egne kransårer. Blodet kan deretter gå fra hovedpulsåren, gjennom den nye omkjøringen, til hjertets muskelvev. “Er det en komplisert operasjon?” spør pappa. Hva skal jeg si? Det er selvsagt en risiko forbundet med alle operasjoner, men hvor stor risiko er avhengig av mange faktorer. Jeg er klar over at han skal i full narkose, hjertet stoppes og en hjerte-lungemaskin overtar hjertets arbeid ved å tilføre blodet oksygen og pumper blodet rundt i kroppen. Komplikasjoner som kan oppstå er infeksjoner, blødninger, rytmeforstyrrelser i hjertet, blodpropp i hjertet eller hjernen, væske i hjerteposen eller i lungene. Hva skal jeg svare med bakgrunn i alt det jeg vet? Operasjonen blir vellykket, og jeg får vite i ettertid at han ble vettskremt av detaljene jeg la frem for han.
Pappa har gått rundt som en tikkende bombe. Kunne jeg gjort noe annerledes? Skulle jeg vært mer oppmerksom? Er det min skyld hvis noe går galt med han? Jeg har alltid et dilemma når familie og venner spør meg om legetjenester. Det medfører et enormt ansvar. Det kan være de mest trivielle tingene, men hvor går grensen? Tenk om jeg overser noe viktig? Hvordan skal jeg leve videre med viten om jeg ikke gjorde nok for å redde en god venn? Hva om det var datteren til venninna mi? Hva hvis jeg heller er overforsiktig fordi jeg er redd for å gjøre feil og utsetter vedkommende for omfattende undersøkelse uten egentlig medisinsk grunn til det? Hva om det fører til komplikasjoner? En tommelfingerregel er at legene kan spørre seg selv: “Ville jeg involvert meg hvis jeg ikke var lege?” Hvis svaret er nei, bør vi tenke oss om. Nedenfor er en tabell som tar for seg risikoen ved å involvere seg:
Alt i alt, er det en positiv ting å ha en lege i familien eller vennekretsen. Helsevesenet blir stadig mer komplisert. Medisinsk informasjon er ikke alltid lett tilgjengelig og internett kan forvirre de fleste. Det er da godt å ha en lege i familien eller venn som er både tilgjengelig og som man kan stole på, men samtidig er det viktig å være bevisst på at det er ikke uten risiko.
Kilder:
