Demokratiet vant!
“Det er ikke sunt for min svake helse at kunngjøringen av valgresultatet drøyer så lenge. Det er altfor nervepirrende,”sier den kreftsyke pasienten. Jeg har også fulgt med alle nyhetskanaler de siste dagene.
Ved frokostbordet i dag rant noen tårer nedover kinnene når jeg hører talen til Joe Biden. “Hvorfor gråter du, mamma?” spør sønnen min på 3 år. “Gledestårer,” svarer jeg. Som datter av båtflyktninger betyr det i tillegg mye at visepresidenten er en svart og sørasiatisk amerikansk kvinne. Hun er også datter av immigranter og reflekterer den mangfoldige verden vi lever i. Glasstaket er knust og valget på en farget, kvinnelig visepresident har brutt mange hindringer. Alt kjennes mulig.
Hele familien følger med nyhetene dagen etter at Biden blir valgt som president
Som lege på lindrende avdeling, er jeg bekymret for at mine pasienter ikke får ha sine nærmeste rundt seg i livets siste dager på grunn av de økende smittetallene. På selve farsdagen ringer jeg min pappa og sier at vi ikke bør møtes igjen før etter jul fordi jeg og barna mine er redde for å smitte han. Jeg gjentar minst tre ganger at jeg er glad i han. Vi klarer ikke å bekjempe viruset hvis ikke hele verden står samlet. Derfor betyr det mer enn noen gang at verdens mektigste mann mener det samme. For hvis du spør meg hva jeg tror på, svarer jeg: Jeg tror på menneskeheten og demokratiet, og jeg tror på at vi løser de største oppgavene i fellesskap.
I 2016 våkner jeg opp en novembermorgen med en stor klump i magen. Demokratiet som jeg verdsetter så høyt, viser seg å velge en president som ikke er en verdensleder verdig. Jeg blir forbanna på oss mennesker som lar oss villede, lar oss bli fristet til å legge skyld på andre og lar oss blir splittet igjen, igjen og igjen. Vi søker etter enkle svar på kompliserte spørsmål. Vi søker etter bekreftelse på våre fordommer og følelser. Vi vil bedras når ikke sannheten og fakta er nok for å overbevise oss.
Marerittet blir et faktum. Jeg som alltid pleier å beundre den fredelige overgangen mellom to rivaliserende parter i den vestlige verden. Det jeg alltid har sett på som noe usedvanlig vakkert, uansett hvem som vinner. Et maktskifte som ikke gir blod påhendene. Et maktskifte som ikke kaster hele samfunnet ut i kaos. Et maktskifte som viser at vi også er enige om mange ting og som gjør at vi kan samarbeide på tvers av ulike ståsteder. Nå er jeg bare redd. Jeg får se demokratiet på sitt verste. Det er ikke mer enn to generasjoner siden vi også gir en annen makt gjennom en demokratisk prosess som gasser i hjel jøder, homofile, funksjonshemmende og motstandsmenn i konsentrasjonsleirer. Jeg tenker på miljøet, jeg tenker på flyktningene og jeg tenker på verdensfreden. Hva skal vi fortelle til de neste generasjonene? Hvordan blir de neste fire årene? Det kjennes som vi er på vei til en mørkere verden som jeg ikke vil ta del av, men også er medskyldig i.
Hvis ikke erkjenner at jeg også har et ansvar for utviklingen i samfunnet, vil jeg heller ikke ha makt til å gjøre en forskjell.
Som lege tar jeg valg hver eneste dag. Våre avgjørelser er basert på vitenskapelig kunnskap, kliniske blikk og år med erfaring. På denne måten klarer vi å hjelpe våre pasienter og mange ganger også redde liv. I et demokrati er valg et gode, men på hvilket grunnlag skal vi ta valg? Med lettere tilgang til informasjon, skulle man tro at vi har et bedre beslutningsgrunnlag. Paradoksalt er en av de største truslene mot demokratiet desinformasjon.
Vi ender opp med å fatte beslutninger på feil grunnlag.
“Jeg hadde vel aldri kommet inn på sykehuset her hvis jeg bodde et annet sted. Ingen av dere ville redde meg.” Pasientens unngår blikket mitt. Under pandemien vet vi at legene i andre land må ta umulige valg mellom hvem skal få leve og hvem som la dø. “Du er akkurat der du skal være. Og vi skal ta vare på deg.” Jeg vet foreløpig er det fortsatt sånn, men er samtidig blitt oppmerksom på et annet land med samme smittetall som oss for noen uker, ber nå smittede helsepersonell om å dra på jobb allikevel.
2020 har vært som et endeløst løp hvor vi stadig mister flere vi er glade i på veien. Valgets vinner har gitt verden forøvrig et nytt håp og viser frem demokratiet på sitt beste. Vi trenger det for å være samlet og få en styrket verdens helseorganisasjon. I påvente av en ny vaksine, er vårt viktigste våpen mot viruset folkets tillit til myndighetene. Da må informasjonen vi mottar være pålitelig og riktig.
