Gå eller ikke gå fra bordet?
“Hva tenker du? Skal han sitte ved bordet til alle er ferdige med å spise eller skal han få lov til å gå fra bordet når han er ferdig?” “Jeg vet ikke,” svarer han. “Jeg vil bare at vi skal være konsekvente.” Sånn går dagene våre hvor vi som foreldre prøver å bestemme sammen hva vi skal gjøre. I noen uker i forveien var vi på besøk til et vennepar og etter at sønnen vår var ferdig med maten ble han veldig urolig ved bordet. Han ville ned og leke mens jeg nektet og ba han sitte i ro. Det var da det gikk opp for meg at jeg ikke kan begynne med oppdragelsen her, men burde startet prosessen hjemme hvis det var sånn jeg ville ha det.
Vi må ofte ta et dypdykk i oss selv for å finne ut hva som er riktig og viktig for oss. Som oftest prøver vi å ta de mest fornuftige valgene i lag, men vi er jo begge oppdratt forskjellige og har ulike syn på ting slik at det påvirker uten tvil hva hver av oss vektlegger.
Psykolog Kjell Totland mener at vår egen oppvekst kan derfor være vår viktigste kunnskapskilde – både gode og dårlige erfaringer. Den er med og former våre reaksjonsmåter og gir oss en naturlig grunninnstilling for å takle våre barn.
I følge Turid Suzanne Berg-Nielsen, en norsk psykolog og professor, dr.philos., spesialist i klinisk psykologi og professor i klinisk barnepsykologi ved NTNU, mener at ingen annen enkeltstående miljøfaktor er så betydningsfull for barns sykdommer, ulykker, rusmisbruk, vold, kriminalitet, psykiske forstyrrelser og dårlige skoleprestasjoner (som ikke er i samsvar med evner) som god foreldrefungering. Rimelig god foreldrefungering kan fungere som en buffer mot negative livshendelser, utilstrekkelig foreldrefungering kan bidra til barns problemer som igjen videreføres til neste generasjon.
Vi som foreldre overfører våre verdier videre til våre barn. Vi legger det inn i oppdragelsen. Vår egen oppførsel angår ikke lenger bare oss og kan ha betydelige konsekvenser for kommende generasjoner. Barn tar ikke aktive valg for seg selv; det er de voksnes ansvar å lære hva som er rett og galt. Det vi ikke brydde oss om før eller ikke trengte å ta stilling til, kan plutselig nå ha konsekvenser for hvordan vi oppdrar våre barn. Og barna vil gjennomskue oss hvis handlingene våre ikke stemmer overens med det vi sier. Derfor tenker jeg at det er greit å være klar over hva som definerer oss og hva slags verdigrunnlag vi har. Jeg måtte selv gå flere runder med meg selv før jeg forstod hvordan mine holdninger/verdier påvirker meg som mor. Selvinnsikt gir meg også bedre dømmekraft.
Fagleder Heine Steinkopf ved RVTS Sør påpeker at det er viktigere hvem du er som menneske, enn hva du gjør som oppdrager. Barnet ser på deg med argusøyne, og lærer livet gjennom hvordan du lever ditt liv. Det er altså hvem du er, som er avgjørende.
- Er det viktig for foreldre å ta vare på miljøet, vil barna lære det gjennom foreldrenes engasjement, grønne tiltak i hjemmet som kildesortering og ta kollektivtransport.
- Ønsker foreldre å forebygge fordommer og intoleranse, kan foreldres omtale om andre mennesker/folkegrupper/samfunn/religioner være viktig.
- Dersom foreldrene ønsker et sunt kosthold for barna, vil det ha noe å si om barna blir servert variert kosthold med mye grønt og fisk. Det samme vil gjelde sukker- og saltinntaket.
- Foreldres egen tidsbruk og holdning til på TV/skjermbrett vil ha stor betydning.
“Hva med å la han gå fra bordet nå som han er så liten og så senere lære han å sitte i ro når han blir eldre?” I det jeg sier det, angrer jeg. Vi har sett dette i flere tilfeller. Det ender ikke bra. Når han har blitt skjemt bort en stund og senere blir irettesatt vil det være veldig forvirrende for han. I det ene øyeblikket er det lov å gjøre som man vil og i det andre øyeblikket er det forbudt. Selv om man mener godt ved å være snill og la han få viljen sin, vil faktisk ulik grensesetting til syvende og sist gå utover barnet som opplever det svært urettferdig. Barna liker forutsigbarhet og trygge rammer. De vil gjerne vite hva som er rett og galt slik at vingling hos voksne vil skade barna.
Grensesetting bør i følge Berg-Nielsen være konsekvent over tid slik at den blir forutsigbar for barnet. Samtidig må den ikke være helt rigid, men gi rom for kompromisser avhengig av barnets alder. De fleste foreldre vil gjerne være så «greie» som mulig. Noen utsetter derfor grensesettingen inntil barnet gir en grunn til å bli sint. For barnet forbindes grensesettingen da til sinne, kjeft eller trusler, altså noe negativt. Dermed blir det vanskeligere for barnet å identifisere seg med de normer foreldrene forsøker å lære det. Barnet kan imidlertid lystre i øyeblikket ut i fra frykt for straff, men slik straffeangst er ikke tilstrekkelig til å regulere barnets atferd når den umiddelbare trussel om straff er over. Hvis barnet tar etter foreldre i slike familier, er det ikke forbudene og normene de husker, men omgangsformen som gjentas i konfliktsituasjoner med jevnaldrende. Grensene bør være satt lenge før det er noen grunn til å bli sint.
Berg-Nielsen sier videre at varmefaktoren er en bærebjelke i all barneoppdragelse og fravær av den er nesten alltid forbundet med psykososiale problemer hos barna.
Når foreldre er stresset, irritable eller deprimert går det ofte utover evnen til å vise varme. Selvinnsikt i begrenset evne eller vilje til å vise varme er vanskelig å erkjenne. Man forsøker ofte å legitimere fravær av varme med barnets atferd. «Hadde han bare vært litt mer medgjørlig, skulle jeg gjerne ha rost ham mer.» På den andre siden kan altfor mye ros og støtte hjemme før til at barnet blir mer unnvikende enn andre når de møter vanskeligheter. Kanskje har barna blitt for avhengig av bekreftelse, når den uteblir, viser de mindre evne til å mestre vanskeligheter. På spørsmål om man kan gi barn for mye varme, kan det dermed tenkes at dette gjelder til en viss grad overdreven ros, men ikke for mye sensitivitet eller innlevelse. De fleste mener imidlertid at barn i de første leveår ikke kan få for mye ros.
Det er påvist at en overbeskyttende og lite autonomi-stimulerende holdning hos foreldre, kan være problemskapende for et barn. Noen mener at slik overbeskyttelse er en indirekte (og som oftest helt ubevisst for foreldre) uttrykk for foreldres aggresjon og negativitet overfor ens barn. Man overkontrollerer barnet med sterke midler etter egne behov under skinn av å ville barnets beste. Noen mener at i asiatiske familier fremstår foreldre mer som modeller for sine barn, de er deres «læremestere» og «trenere», barna gis mye omsorg gjennom foreldres engasjement og interesse i barnas aktiviteter. Mens i vestlige familier med autoritære foreldre gis det kommandoer og direktiver uten begrunnelse og uten at foreldrene nødvendigvis etterlever formaningene for egen del.
En annen interessant ting Berg-Nielsen tar opp er: foreldre-attribuering (attribuere=tillegg). Dette betyr at foreldre tillegger barna egenskaper de ikke har eller urettmessig gjøre dem ansvarlig for noe. Det er påvist at autoritære foreldre har flere slike negative attribueringer til sine barn enn andre foreldre. Foreldres negative attribueringer synes ikke uventet å henge sammen med lav selvfølelse hos barna. Barn av foreldre som er personlighetsforstyrret på en slik måte at de har mye negative eller fiendtlige attribueringer, er aller mest utsatt for utvikling av psykiske vansker, til og med mer utsatt enn barn av foreldre med alvorlige sinnslidelser.
Man kan eksempelvis tillegge barnet ondsinnede intensjoner, devaluere deres evner, oppfatte dem som mer aggressive enn de er, eller at de er spesielt bortskjemte (som om det skulle være en medfødt egenskap).
Ofte tillegges de også ansvaret for det som er vanskelig i familien. Det forkastelige lokaliseres og plasseres trygt på et sted slik at andre kan gå fri. «Hun er så egen og tror hun kan få det akkurat som hun vil». «Når han gråter, er han så utspekulert at han skal ha oss til å synes synd på ham».
Kjell Totland påpeker problemet med moralisering. Med dette mener han ikke det å stille moralske krav til et barn. Han tenker her på en holdning hvor vi f.eks. definerer barnets vanskelige oppførsel utelukkende som et viljeproblem: “Det er en ren viljesvak.” “Det er bare fordi han ikke gidder.” Her må vi ta hensyn til om barnet eventuelt kan ha følelsesmessige hindringer. Moralisering viser seg også når vi tar for gitt at barnet har de samme forutsetninger som oss: “Det må da kunne gå an å sitte stille ved bordet som oss andre” eller “Det er da vel ingen sak å gjøre lekser.”
Om han skal sitte ved bordet eller ikke er ingen alvorlig problemstilling, men valget er en del av et større bilde. Den vil si noe om å lære barnet vårt vanlig folkeskikk, ikke minst vise respekt for andre rundt bordet og utøve tålmodighet. Er det allikevel feil å tenke at det ok for han å slippe å lide seg gjennom voksenprat over bordet når han er forsynt? Hvordan gjør dere andre det i deres hjem?
