“Jeg kommer til å dø snart, ikke sant?” Pasienten ser meg rett inn i øynene. Jeg er usikker på hva jeg skal si. “Du trenger ikke å si noe. Jeg vet det.”  Jeg er en relativ fersk lege. For 6 måneder siden ble  jeg ferdig med turnustjenesten, for 3 måneder siden reiste jeg alene i Asia og for 1 måned siden startet jeg i allmennpraksis. Hvorfor allmennpraksis? Helt tilfeldig. Det skulle jo bare være midlertidig. Under studietiden så jeg for meg en karriere som anestesilege med blålys, traume og alvorlig syke pasienter som svevde mellom liv og død. Jeg skulle redde liv! Altså, en ganske annerledes jobbhverdag enn den jeg har på legekontoret.

I de siste ukene har vi lett etter svar på plagene hans, og nå har vi funnet det. Og det ser stygt ut. Man kan se på det som en medisinsk seier for en fersk lege å stille riktig diagnose, men det føltes som alt annet enn godt. Her redder jeg nemlig ingen liv. I en doktorgradavhandling  av Bente Prytz Mjølstad har hun fokus på å gjeninnføre det subjektive i forskningen og medisinen: Det som ikke så lett kan måles eller settes i en tabell. Vi er ikke A4-mennesker med en fast standard – men individer som er helt unike. Og alle har sin egen livshistorie.

“Du må skru ned empatien.” Vi er i Våruka i Tønsberg, på en av årets viktigste møteplass for ferske og erfarne allmennleger fra hele landet. En av legene forteller at det har blitt for mye og er på grensen til å være utbrent. I løpet av dagene får vi vite at hver pasient har i snitt 3,3 problemstillinger hver gang de er hos fastlegen. Visste du at ca 26% av disse er et psykisk problem. I Norge har en fastlege i gjennomsnitt har 24 pasienter per dag, dvs nesten 80 problemstillinger legen må å ta stilling til hver eneste dag. Det ble sagt på kurset at allmennmedisin er noe av det meste intellektuelle man kunne drive innenfor medisin. Jeg har ikke tenkt på det sånn, men det ligger noe i det. Det er mange faktorer å ta hensyn til. Mange baller i lufta samtidig. Hele tida. Det er et pasient-lege-forhold som ikke er å finne noe annet sted. Det koster å være empatisk. Det koster å gjøre ekstra for sine pasienter. Mjølstad påpeker hvor viktig er å ha med den biografiske journalen. Tror vi alle kjenner på at det er vanskelig finne tid til å følge opp dette. Det kan spise deg opp hvis du ikke klarer å legge jobben fra deg når du kommer hjem. Det gjelder å finne en balanse uten å bli for følelsesmessig involvert eller oppfattet for å være for kald.

Det slår meg at pasienten min egentlig ikke søker etter svar på spørsmålet sitt. Det er tydelig at dette er noe han har tenkt på lenge og trenger noen å snakke med. “Jeg vil bare gjøre det beste ut av den tiden som er igjen.” Pasienten er gift og har småbarn. Han er altfor ung, tenker jeg. Jeg merker at han har blitt mørkere under øynene og fått mer markerte rynker på begge sider av munnen. Han snakker med en fast og rolig stemme. Det er vanskelig å være lege i slike situasjoner.

Helsevesenet vårt er fragmentert, og tradisjonelt sett er det mer fokus på kropp. I følge Mjølstad er det viktig å humanisere det mest mulig. Det er økende dokumentasjon for at belastende livserfaring og alvorlige hendelser i livet kan være utslagsgivende for helsa, noe vi i dag har fått innsikt i bl.a. ved hjelp av moderne kunnskap om stressfysiologi. Narrativ medisin – historien om deg – tar hensyn til viktige og dramatiske hendelser i pasientens livshistorie. Livet setter helsemessige spor etter seg. Vi må se menneskene bak diagnosen/plagene for hvis ikke vi klarer å se hele mennesket i allmennmedisin, hvor ellers kan vi forvente dette? Helsevesenet har blitt for standardisert og teknologisk. Dette ser vi spesielt i spesialisthelsetjenesten hvor mennesket er “delt opp” i feks lunge-, hjerte- og nyre. Vi blir rett og slett forhindret å utføre legegjerningen til det beste pasienten. Vi vet jo at den menneskelige siden av legejobben er alfa omega, nemlig å bry seg om pasientene sine.

I de siste årene har mange nye arbeidsoppgaver blitt overført til fastlegen uten at man har tatt hensyn til konsekvensene. Det er urovekkende at 6 av 10 fastleger vurderer å slutte på grunn av arbeidspress. Dette kommer frem av en undersøkelse gjort av Trønderopprøret. Det blir rett og slett mindre tid til per pasient. Ca 6 måneder senere dør pasienten. Mens jeg står der med epikrisen fra sykehuset i hendene lurer jeg på hvordan familien hans har det nå, jeg tenker på hvordan det siste halvåret må ha vært for dem, og jeg tenker på hva jeg kunne gjort annerledes. Man føler jo at det er alltid noe man kunne gjort annerledes. Men mye forblir med tanken for tiden strekker rett og slett ikke til. Det er nye pasienter som kommer, nye problemstillinger som venter og nye avgjørelser som må taes.

Del siden på