Med 2016 i bakspeilet, har fremtiden aldri før vært så skremmende
2016 har vært et vondt år. Verden har aldri før kjent mer utrygg. Med 2016 i bakspeilet, har fremtiden aldri før vært så skremmende.
Jeg har aldri kommet så tett innpå mine pasienter som jeg har gjort før. Jeg har sett sykdom, fattigdom, ulykke og tap av livsgrunnlag slå beina under på folk og kjent på den urettferdigheten som rammer noens mann, kone, datter, sønn, søster, bror eller venn. Jeg er lege for de aller fattigste og rikeste, berømtheter, asylsøkere og den vanlige nordmannen på gata. Jeg behandler de minste med deres første mellomørebetennelse og de eldste som ikke lenger vet hvem de er. Jeg rykker ut på akutt legevaktstjeneste og drar hjem til en syk onkel, mor og bestefar. Jeg ser pasienten i øynene på sykehjemmet mens vi gir smertestillende, holder i hånda og sier: “Ikke være redd.” Med en skjelvende stemme hører vi: “Jeg er ikke redd. Jeg er ikke redd” mens hjertet slår de siste slagene. Det er jeg som snakker med barna i etterkant og håper at mine ord kan lindre smerten deres.
Jeg har gjennom dette året kjent på at virkeligheten kan være brutal, vond og urettferdig. I møte med denne verden og erfaring med dårlige mennesker, er det lett å bli mistroisk, skjule tegn på svakhet og stenge folk ute for å unngå å bli såret. Jeg prøver å gå motsatt vei og se på livet annerledes. Jeg velger å være sårbar, bli kjent med det ukjente og ha tillit til andre fordi jeg anser alternativet som mye verre.
Grunnleggende strukturer i samfunnet ramler sammen som korthus
Aldri før har jeg vært like bekymret for min egen helse, mine kollegaer og vår arbeidsdag som helsepersonell hvor vi stadig blir bedt om å levere raskere og mer. Jeg tror ikke jeg kan være en god lege hvis ikke jeg klarer å holde meg faglig oppdatert på de nyeste medisinene og forskning som gjør store medisinske fremskritt. Jeg tror ikke jeg kan være en god lege hvis jeg distanserer meg, slutter å bry meg eller ikke lenger ønsker det beste for mine pasienter. Jeg tror heller ikke jeg kan være en god lege hvis jeg er overarbeidet, slutter å ta vare på meg selv og har ingen begrensninger. Men hvor henter man kreftene sine fra for å bli den gode legen hvis man stadig drukner i nye arbeidsoppgaver og tiden ikke lenger strekker til?
I 2016 får hele landet innsikt i en mangeårig kamp internt, tillitsbrudd, misnøye og forfall i vårt helsevesen gjennom tidenes lengste legestreik. Leger blir forsøkt kneblet i stillhet med trussel om oppsigelser eller ingen forlengelse av vikariater, svartmalt som grådige i media og beskyldt for sette pasientsikkerheten i fare for egen vinning.
Aldri før har arbeidsgiverens sanne ansikt blitt mer utsatt for dagslys og avslørt. De kunne ikke lenger skjule seg i løgn, forvirre med tåkeprat eller spille etter deres egne regler. Aldri før har det vært viktigere å si ifra for seg selv, for de som kommer etter deg og for dine pasienter. Aldri før har en streik vært et sterkere symbol for maktkampen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere i vårt moderne samfunn og hvordan den stadig blir svekket gjennom smutthull.
Vi trenger at politikere og helseledere skal være med oss og ikke mot oss. Vi trenger å slå ring om velferdsstaten sammen, styrke den og ikke svekke den.
Det er ikke bærekraftig å ha en overarbeidet og misfornøyd arbeidsstab på grunn av konstant mangel på ressurser og deres rettigheter blir stadig vekk utfordret og innskrenket. Det offentlige helsesystemet tappes for de flinkeste hodene og det flyktes over til private sektor. Det er ingen som liker å betale skatt, men det er nødvendig for å sikre helsehjelp for alle. Dette kommer ikke bare de mest trengende til gode, men vil gagne hele samfunnet i helhet. Universell helsedekning er nøkkelen til å bekjempe fattigdom, redusere ulikhet og gi næring til økonomisk vekst.
Fra et flyktningsbarn til et annet
Jeg har aldri før opplevd å strekke så lite til som medmenneske i en verden full av urolighet, kynisme og grådighet. Terror har kommet tett innpå oss. Det er ikke lenger en skjult krigføring i et land i det fjerne, men en trussel mot uskyldige sivile og populære reisedestinasjoner. Vi er sinte for at vår livskvalitet er innskrenket og har latt redselen for terror komme under huden på oss.
Fra et flyktningbarn til et annet, fra en nordmann til en annen, fra en verdensborger til en annen. Hva er all denne fremmedfrykten godt for? Er det for å beskytte oss selv? Er det en måte å si at vårt liv er mer verdt enn andres? Er det for at vår verden ikke skal kollapse som deres?
Det er hverdags at verdensledere og ministre sprer rykter, falskheter og konspirasjonsteorier. Det er ikke lenger ekstremister eller nettroll som gjemmer seg i kjellerne sine som sprer hat, men det er vår nabo, vår sønn, vår venn eller vår sjef. Vi står alle lamslåtte og ser en statsleder slakte sitt eget folk. Vi hjelper dem ikke der de er samtidig som vi bygger høyere gjerder, vanskeliggjør deres flukt og stenger dem ute når de banker på våre dører. Hvis ikke denne humanitære krisen er nok for å åpne våre hjerter, skape vilje for å hjelpe, endre våre holdninger – hva skal til?
Det er ingen tvil at penger rår. Vi lar banker som bidrar til å gjemme unna verdier i skatteparadis slippe unna. Vi kjenner til legemiddelindustrien som mangedobler prisen på livsnødvendige medikamenter til et urimelig nivå. Vi klapper oss på skulderen og sier at det er godt for næringslivet når vi blir venner igjen med en stormakt som undertrykker de mindre landene rundt seg og sitt eget folk. Hvordan kan vi unngå å nevne det med et eneste ord i forsoningen og dermed undergrave kampen til alle som kjemper for menneskerettigheter? Hvordan kan en union gå fra å vinne fredsprisen i 2012 til å få politisk sjokk i 2016 ved en dramatisk utmelding? For mange var det et mareritt de våknet til en novembermorgen og møtte et uvirkelig resultat etter et valgkampsirkus. Hendelsen kan også betegnes som et av de mest alvorlige tilbakeslagene for internasjonal klimapolitikk. Hvem kunne forutse at det økende hatet mot overformynderi, makt til elitene og innvandrere kunne velte det etablerte og endre vårt verdensbilde? Hva skjedde?
Folkehatet
I 2016 har vi sett demokratiet på sitt verste. Det velges mordere, løgnere og maktgale som ledere. Disse er folkevalgte. De har lykkes med å gi folket størst håp og som et motsvar til deres fortvilelse og mangeårig undertrykkelse. Det er et folkeopprør. Misnøyen hos folk har vokst. Mot overformynderi. Mot eliten. Mot en religion. Mot innvandrere. Mot hverandre. Folkehatet tar ikke slutt og vil vokse i tiden fremover. Politikere vinner makt ved å spille på dette og får oppslutning gjennom splittelse og frykt blant folk.
Demokratiet har gitt makt til ledere som starter blodig narkokrig hvor det slaktes åpenlyst på gata, politisk utrenskning av journalister, akademikere og lærere etter mislykket kuppforsøk og utsetter befolkningen for mer overvåkning i kampen mot terror.
2016 ble det ekstreme året. Hvordan kunne det gå så langt? Vi har sett de mest grusomme handlingene som folkemord og etnisk og intellektuell rensning i historien før, og i 2016 gjentar det seg. Ingenting av det vi kjenner til i dag, er en selvfølge. Ingenting er for alltid. 2016 har vært en langvarig og vond lærepenge hvor vi har tatt demokratiet og grunnleggende menneskerettigheter for gitt. Vi trodde det ville beskytte oss, gi oss de gode løsningene i fellesskap og skape en trygg og stabil fremtid for de neste generasjonene. Nå er det ikke bare diktatorer eller et statsbærende parti som er en trussel mot vår frihet og vårt sivile samfunn, men også demokratiet. Hvordan skal vi beskytte oss mot oss selv?
