Morgen demrer over Osloby og sakte våkner vår lille hovedstad til liv. Jeg er veldig glad i disse spaserturene på morgenkvisten. Småtrøtt vandrer jeg i min egen verden fra A til B med musikk i ørene og lader opp til en dag med ambulerende legevakt.Jeg er nokså bekymringsløs selv om jeg vet at jeg er på vei til en arbeidsplass hvor hver 3. ansatte er blitt utsatt for vold fra pasienter og besøkende på jobben.

Jeg er fremdeles støl etter sist klatring med søstra mi.

“Jeg har deg,” roper hun opp til meg når hun ser jeg sliter med å få tak. Jeg tar ekstra sats, foten glipper og jeg faller fra en ca 10 meters høyde over bakken. Og der henger jeg trygt i tauet, har mest lyst til å gi opp klatreruta og hun sier: “Prøv igjen.”

Natten før setter tydelige merker i form av søppel strødd utover og vitner om en livlig natt fullt med mennesker. Sultne tiggere, overarbeidede forretningsmenn, festglade kompiser og livlige venninnegjenger som raider Oslos gater bare noen få timer før jeg går på vakt. Nå er det nesten helt folketomt. Straks jeg krysser dørstokken på Oslo Legevakt går jeg fra hvile til aktiv modus.

“Jeg har et nytt oppdrag til dere, ” sier koordinator over sambandet. “Kvinne, 40 år gammel, pustevansker.”

“Har vi noe mer informasjon på pasienten?” spør jeg.

“Ikke som jeg kan se.”

“Ok, vi er på vei.”

Ikke lenge etter befinner jeg meg i en ukjent stue i et fremmed hjem med min kollega. Instinktivt kaster jeg et blikk over rommet. Veggene mangler malerier, rester av lunsjen står fortsatt igjen på spisebordet og et halvveis løst kryssord ligger på bordet. Pasienten virker ikke pustebesværet, som først meldt av koordinator. 

“Hei. Hva kan jeg hjelpe deg med?”

Vi er drillet i å ta sykehistorie, utføre nødvendige undersøkelser og ta medisinske vurderinger. Men det er lite fokus på undervisning og forebygging av vold og trusler. Vi lærer oss ikke å beherske potensielt farlige og farlige situasjoner. Mens hjernen min jobber på høyt gir på hva slags behandling jeg skal gi, tar pasienten uventet tak i en stor kaffekopp og kaster den rett foran ansiktet mitt slik at den knuses i tusen biter og den mørke kaffen sprutes over hele rommet.  Jeg reagerer altfor, altfor sakte. Eller med andre ord: jeg reagerer overhodet ikke. Men min kollega stormer til, løfter meg ut av stolen og drar meg ut av leiligheten.

“Det er på tide å gå,” sier han høyt og klart. Det hele skjer på noen få sekunder.

Jeg forstår ikke før vi setter oss i bilen igjen at det kunne uten tvil eskalere seg og bli ganske dramatisk. Dagen min ville endt annerledes. Takket være hans raske respons kommer vi trygt avgårde.  Den norske legekårsundersøkelsen viser at godt over halvparten (65 %) blir utsatt for trusler en eller annen gang i forbindelse med legevaktarbeid. Det er leger som opplever verbal utskjelling og trusler oftest i direkte pasientkontakt. Vi er antakeligvis mest utsatt fordi pasienten vurderer legen som den med de avgjørende beslutninger som skal taes. Jeg ringer inn til koordinator og forteller om det som har skjedd. 

“Jeg skal notere det i journalen så vi er advart til neste gang.” Det blir stille før koordinator fortsetter: “Men Linda, hvordan går det med deg?”

8 timer senere. Samme dag. Samme rute hjem. Jeg fester blikket på bakken, på skoene mine, mens jeg trasker raskt hjem. Den indre roen fra i dag morges har forandret seg til et totalt kaos. Jeg ser hendelsen i reprise. Om og om igjen. Hjertet mitt banker hurtigere og hurtigere.

Hva skjedde egentlig? Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Hvorfor klarte jeg ikke å se det komme? Hvorfor reagerer jeg ikke?

Tenk om, tenk om. Heldigvis skjedde ingen skade denne gangen.  Men det river opp gamle sår og tidligere minner dukker opp slik at det hele forsterkes. Jeg har tidligere vært på en arbeidsplass hvor en beruset pasient angriper en kollega uten at noen tør å gripe inn pga redsel for sitt eget liv. Min hjelpeløse kollega blir alene med pasienten og blir bokstavelig talt banket opp i altfor lang tid før politiet dukker opp. Dette setter dype spor, miljøet blir anspent og alle føler at det er ikke lenger trygt å være på jobb.

Jeg har fått trusler og flere ganger blitt spyttet på. Jeg har opplevd pasienter kaste ting etter meg, låst meg bak dører for farlige pasienter og håndtert truende pasienter som viser seg å ha kniv og pistoler. Arbeid i legevakt innebærer en åpenbar risiko for uønskede hendelser, med potensielt alvorlige konsekvenser.

Jeg er veldig glad i det norske helsevesenet og er utrolig stolt over å være en del av det. Jeg vil understreke at ting går stort sett veldig fredelig for seg, og det oppleves hver gang som et privilegium å kunne stille opp for andre mennesker når de har behov for akkurat din helsehjelp. Pasientene og deres pårørende viser vanligvis enorm takknemlighet. De setter stor pris på at jeg er på sykebesøk til dem og sjekker til deres dårlige mor, en akutt forvirret bestefar eller et febersykt barn. Men det er samtidig en tøff arbeidsplass hvor man havner i absurde situasjoner hvor man er helt avhengig av hverandre. Jeg beundrer motet blant oss og tar på ingen måte det for gitt. Jeg hilser på kollegaen min for første gang tidligere på dagen og uten å kjenne meg mer hopper han uten tvil inn i situasjonen for å backe meg up.

Det utrolige er at han hadde gjort det for en hvilken som helst annen kollega.

Jeg takker mine dyktige kollegaer på AMK- og legevaktsentralen, for sykepleiere, ambulansearbeidere og sjåfører som passer på meg, for politiet som stiller opp selv når de er presset med ressurser og ikke minst mine kollegaer for debriefing i ettertid slik at sterke opplevelser kan bearbeides!

Gatene er fylt med mennesker som farter forbi. Jeg bruker tid på å hente meg inn igjen. Jeg trekker dype drag og løfter blikket. Ettermiddagssola treffer meg i øynene og jeg kjenner lukten av eksos og brent gummi. Det er en kunst å bearbeide sterke hendelser etter vakt og klare å være såpass profesjonell at man får til å distansere seg.

Verbal utskjelling og trusler er blitt normalen i vår arbeidsdag. Det er en opplagt yrkesrisiko man tar når man jobber på legevakta. Men hvor går grensen? Hvor mye risiko skal vi ta? Hvor mye skal vi egentlig tåle? Jeg vet faktisk ikke. Det jeg vet, er at det er utrolig viktig å ha fokus på forebyggende tiltak og ikke minst et opplegg som fanger opp ansatte som er utsatt for vold/trusler slik at de får god oppfølgning i etterkant. Vi finner oss i mye og har et unikt driv som gjør at vi fortsetter på tross av at vold og trusler er en del av jobben.

Jeg tenker tilbake til klatreøkten. Det er alfa omega for min prestasjon på klatreveggen. Jeg trenger å være trygg på at hun er der for meg hvis jeg faller.

Det er akkurat det som skjedde under dagens hendelse. Det gjelder ikke bare å redde meg i det ene fallet eller vekk fra dagens pasient. I det store bildet har det liten betydning hvor alvorlig hendelsen faktisk er. Det som har størst betydning, er den tilliten og trygghetsfølelsen som skapes i etterkant. Noe vi sårt trenger i dette yrket:

Det at man vet at man har hverandre når man trenger det mest.

Det er dette som gjør at jeg klarer å nullstille meg og  nyte de rolige spaserturene på morgenkvisten hver gang jeg er på vei til en ny legevakt.

Bare på grunn av disse ordene:

“Jeg har deg.”

Takk, kjære kollegaer <3

Kilde: Er det farlig å jobbe i legevakt?