Denne kronikken ble skrevet av Unni Gopinathan og undertegnede. Den ble publisert i Dagsavisen 9.juni 2015:

EAT-konferansen om folkehelse, mat og bærekraft, som ledes av Gunhild Stordalen, ble forrige uke kritisert for dets form og innhold. Sosiologen Kjetil Rolness kritiserte konferansen for å inneholde løsninger vi har hørt før, at den mangler fokus på interessekonflikter, og at den er en samling der Stordalen blir «hyllet som en dronning».

Professor Ole Gjølberg antyder at som en profilert samling av kjendiser kan konferansen bli en avsporing fra mer fundamentale problemer som rettferdig fordeling. Og i fjor mente VG-kommentator Astrid Meland at EAT må fremstå «mer virkelighetsnært enn snakket om kortlivede matbølger…».

Undertegnende har deltatt og bidratt til EAT-konferansen, men har ingen formell kobling til initiativet. I kjølvannet av konferansen ønsker vi å gjøre rede for hva vi oppfatter som svakheter ved den gjeldende kritikken, og forhåpentligvis bidra til en mer velinformert debatt om denne type initiativs potensielle verdi.

Den første typen av kritikk går ut på at EAT legger til rette for at mektige selskaper, som eksempelvis Nestlé og Max Burger, kan fremstå som ansvarsfulle for folkehelse, miljø og bærekraft uten å bli stilt kritiske spørsmål. Dermed utnyttes konferansen som del av bedriftenes samfunnsansvar («corporate social responsibility»), samtidig som de opprettholder deres markedsandeler primært basert på usunne hurtigmatvarer med høyt innhold av fett, salt og sukker.

Imidlertid er det slik at under EAT-konferansene har lederne for disse og andre næringslivsorganisasjoner blitt utfordret med tøffe spørsmål om hvorvidt deres virksomhet er forenlig med bedre folkehelse og miljø, og hvor langt de er villig å strekke seg for å ta det nødvendige samfunnsansvaret.

Under fjorårets EAT-konferanse ble det proklamert at «corporate social responsibility is dead», med tydelig beskjed til næringsliv som var til stede at bærekraft og samfunnsansvar ikke kan være et markedsføringsgrep, men i stedet må bli en del av hele bedriftens virksomhet. Videre er det verdt å nevne at EATs rådgivende organ har flere sterkt industrikritiske akademikere og sivilsamfunnsrepresentanter, som f.eks. det anerkjente medisinske tidsskriftet Lancets redaktør Richard Horton, ernæringseksperten Walter Willett, og den indiske miljøvernforkjemperen og matindustrikritikeren Sunita Narain. Ingen av disse er interessert i å være reklameplakat for næringslivets særinteresser. Til nå har EAT-konferansene vært arena for flere forfriskende debatter der næringslivsaktørers interessekonflikter har blitt stilt til veggs.

Den andre typen av kritikk antyder at EAT fokuserer på løsninger basert på forbrukermaktens evne til å påvirke næringslivet, og at ansvaret for å velge sunt og bærekraftig dermed faller på individet. I høy- og lavinntektsland kan forbrukermakten være svak overfor aggressiv markedsføring av billig og usunn hurtigmat rik på fett, salt og sukker fra transnasjonale matvareselskaper, som er bidragsytende til fremveksten av barnefedme, hjerte-kar-sykdommer og diabetes. Samtidig kan denne utviklingen utkonkurrere lokal matproduksjon med negativ virkning på levekårene til småskala bønder, som utgjør en stor andel av dem som rammes av fattigdom og sult globalt.

I mange lav- og mellominntektsland eksisterer sult og underernæring side om side med overvekt og fedme, og problemene er som Gjølberg påpeker, relatert til rettferdig fordeling. Dette er kompliserte problemstillinger som springer ut fra asymmetriske maktforhold. De samfunnsmessige endringene som kreves for å oppnå et rettferdig globalt matsystem som prioriterer folkehelse og bærekraft vil kreve kontinuerlig forhandling med matindustriens særinteresser, og politiske virkemidler.

Gjennom kunnskap om hva som er effektive endringsmekanismer kan EAT bidra til nødvendig press på nasjonalt og globalt nivå mot både industri og politikere med makt til å iverksette nødvendige endringer. Det er verdt å påpeke at EAT selv har finansiert en studie, gjennomført av den britiske, uavhengige tenketanken Chatham House, som har sett på tilgjengelige politiske virkemidler for å fremme sunnere og mer bærekraftige dietter. Rapporten påpeker at den eksisterende (men begrensede) kunnskap støtter bruken av reguleringer og avgifter fremfor holdningskampanjer og frivillig samarbeid med industrien. Det bemerkes at kunnskapen om virkemidler i lav- og mellominntektsland er spesielt mangelfullt. Her har EAT derfor en stor utfordring, som Stordalen selv har anerkjent.

Til sist er EAT kritisert for å være en «kjendisbegivenhet», og en eksklusiv foreteelse for de spesielt inviterte. Konferansens program og deltakere utgjøres først og fremst av akademikere, og representanter fra næringsliv og sivilt samfunn snarere enn «kjendiser». Men dessverre har mediene i fjor og i år for det meste stirret seg blind på første dags hovedtalere, som Bill Clinton og kronprinsesse Mette-Marit. Mesteparten av årets EAT-konferanse har også vært direktesendt via internett, og dermed tilrettelagt for offentlig innsyn. Et initiativ som EAT må arbeide kontinuerlig med åpenhet om prosessene de er involvert i, og derigjennom tilrettelegge for folkelig deltakelse og engasjement. De færreste konferanser har oppnådd norske mediers søkelys på den måten EAT har oppnådd. Medias tilnærming kunne imidlertid vært bedre.

I tillegg til å publisere kritikk rik på uvesentlige personkarakteristika, men fattig på innhold (jmf Rolness), kunne man også gjennom dyptgående, faglig fundert journalistikk bidratt til en mer velinformert debatt.

EAT er alene ikke nok for å løse de kompliserte utfordringene som finnes i samspillet mellom folkehelse, mat og bærekraft. Men EAT har, etter vår oppfatning, en potensielt viktig rolle å spille ved å fremme forskningsbasert kunnskap fri for innflytelse fra matindustrien, legge til rette for åpne prosesser som utfordrer eksisterende interessekonflikter, og skape nødvendig politisk oppmerksomhet omkring disse viktige problemstillingene.

Interessekonflikter: Begge forfattere av kronikken har i fjor (UG/LN) og i år (LN) bidratt til å organisere 2-timers faglige forum, som var en del av konferansens program, og som inkluderte deltakere på konferansen. I fjor ble utgifter for reise og opphold dekket. I år mottak LN et honorar på 2000 kr og dekket egne utgifter som reise og opphold selv.

Del siden på