God morgen! Har lyst å dele med dere en kronikk jeg kom over i dag!  Professor og lege Vegard Bruun Wyller har skrevet om prioriteringsutvalgets innstilling til Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) om hvem som skal få behandling i helsevesenet.

“Prioriteringsutvalget bidrar till den demokratiske prosessen med å fjerne makt fra demokratisk kontroll. Enda verre er umoralen.

Hvem skal få behandling i helsevesenet? Hvem skal ikke få? Prioriteringsutvalget skulle vurdere dagens og fremtidens prioriteringsutfordringer. Utvalgets innstiling ble presentert sist onsdag (NOU 2014:12). Forslagene er både udemokratiske – fordi man overfører makt fra politikk til byråkrati, og umoralske – fordi man setter svake grupper opp mot hverandre.

Prioritering av samfunnets ressurser er kjernen i all politikk. Vi velger representanter til å foreta denne prioriteringen på våre alles vegne, og hvis vi er uenige i det de gjør, bytter vi dem ut ved neste valg. Slik er idealet. I virkeligheten blir stadig flere prioriteringer overført fra politikken til byråkratiet, slik Maktutredningen dokumenterte for noen år siden. Dermed tømmes politikken for mening, samtidig som den reelle makten fjernes fra demokratisk kontroll. Prioriteringsutvalgets forslag bidrar til denne udemokratiske prosessen:

· Utvalget overser det viktigste prioriteringsspørsmålet, nemlig mellom helsesektoren og alt annet. Man formulerer seg som om helsebudsjettet har en fasttømret, naturgitt størrelse. Det er selvsagt en misforståelse. Politikerne velger størrelsen på helsebudsjettet; politikerne velger for eksempel å bygge veier fremfor sykehus. Kort sagt: politikerne velger hvor mye prioritering som må foregå internt i helsesektoren. Dersom budsjettene øker, bortfaller mye av prioriteringsbehovet.

· Utvalget nører opp under en myte – at ressursbruken på helse er spesielt stor i Norge, og at prioritering derfor uansett er nødvendig. Det er galt. Norge bruker en mindre andel av brutto nasjonalprodukt på helse enn de fleste andre vestlige land. Det offentliges utgifter til medisinbruk er omtrent halvparten av gjennomsnittet i OECD-landene. Sengetallet i norske sykehus er svært lavt.

· Utvalget gir inntrykk av at prioritering er noe som kan baseres på regnestykker. «Riktig prioritering er helt avgjørende», skriver de, og avslører en underlig oppfatning av prioriteringens vesen. For det handler nettopp ikke om å finne riktig svar, men om å foreta verdivalg. Det handler ikke om matematikk, men om politikk.

· Utvalget skriver at prosedyrene for prioritering bør «binde beslutningstakeren til masten». Dette er underlig lesning i jubileumsåret for 1814. Utvalget synes å mene at politikerne skal abdisere fra det som er deres oppgave. Samtidig presenterer utvalget en rekke forslag for å styrke den byråkratiske kontrollen over prioriteringsprosessene.

Enda mer bekymringsfull er umoralen. Den er neppe tilsiktet – utvalget har sikkert hatt de beste hensikter. Men det gjør ikke saken bedre:

· Utvalget foreslår å tallfeste livets verdi – på en skala fra 0 til 1. Dette er nødvendig for å beregne «helsetapet» ved ulike sykdommer, noe som i følge utvalget er et sentralt prioriteringskriterium. Men man spør ikke den enkelte pasienten – tallfestingen baseres på store befolkningsundersøkelser, slik at det i praksis blir flertallet som bestemmer hvor stort «verditap» det er å leve med gikt, hjertesvikt eller demens.

· Utvalget foreslår at alder – indirekte – skal ha betydning for prioritering. For jo eldre man blir, desto større er selvsagt sjansen for å dø – og i høy alder taper man etter utvalgets oppfatning ikke så mange «gode leveår» dersom man pådrar seg en alvorlig sykdom. Denne tanken er kynisk og aldersdiskriminerende: Tenk for eksempel på en 80-åring med kronisk lungesykdom, vonde knær og lett demens – og dermed lav tallfestet livskvalitet. Dersom han får en komplikasjon til sin lungesykdom kan han få effektiv og enkel behandling på sykehus – men regnestykkene vil vise at han ikke har noen «gode leveår» igjen, og dermed heller ingen gode leveår å tape, og slik havner han bakerst i køen.

Utvalget begrunner sine forslag med hensynet til de svakeste. Det fremstår verdensfjernt. For er ikke nettopp skrøpelige eldre de aller svakeste blant oss? Forslagene innebærer i virkeligheten å sette svake grupper opp mot hverandre, og er en oppskrift på større klasseskiller i helsetjenesten. En pengesterk pensjonist som får beskjed om at hans kreftsykdom ikke gir ham tilstrekkelig «helsetap» til å bli prioritert, blir ikke sittende med hendene i fanget, men kjøper seg nødvendig helsehjelp på det internasjonale markedet. En minstepensjonist har ikke denne muligheten.

En annen underliggende begrunnelse er hensynet til rettferdig fordeling. Her ligger mye av forklaringen på prioriteringsutvalgets avsporing. For i iveren etter å oppnå rettferdighet er man blitt moralsk enøyd. Utvalget har tilsynelatende ingen problemer med at syke personer ikke får behandling; problemet er at mangelen på behandling ikke er systematisert og underlagt byråkratisk kontroll. Man er lite bekymret for at noen vil lide og dø som følge av nedprioritering; bekymringen knytter seg til hvorvidt lidelse og død er rettferdig fordelt.

Dette er en grunnleggende misforståelse, så la meg avslutningsvis minne om følgende: Det egentlige moralske problemet er at 84 år gamle Helga med brukket lårhals venter to døgn på operasjon (i korridoren!), pådrar seg lungebetennelse og utskrives alt for tidlig til et utilstrekkelig kommunalt tilbud, samtidig som vi andre vurderer å kjøpe enda en flatskjerm-TV. Det egentlige moralske problemet er at 47 år gamle Kristine med brystkreft ikke får behandling som kunne gitt henne noen ekstra måneder sammen med mann og barn, samtidig som politikerne bevilger millioner til OL-planlegging. Det egentlige moralske problemet er at 21 år gamle Hans med bipolar lidelse og rusavhengighet ikke får plass på psykiatrisk institusjon, mens byråkratiet og helseforvaltningen får stadig flere stillingshjemler.

Her kunne prioriteringsutvalget gitt et positivt bidrag. I stedet er de selv blitt en del av problemet.”

Kilde: kronikk i Vårt Land 17.11.14