Jeg har lenge hatt lyst å spre teater- og musikkglede til flere barn, også utenfor Norges grenser. Gjennom KulturKlovnene har jeg fått muligheten til å jobbe som teaterinstruktør for barn i fattigstrøkene i Kambodsja. Dette hadde ikke vært mulig uten våre egne medlemmer, de frivillige  i Norge og Kambodsja og donasjonene vi fikk inn til dette veldedighetsformålet.

Aya Urata (MILO Cambodia) og jeg (KulturKlovnene) har i de siste ukene skrevet en helt ny musikal om en fattig gutt i Kambodsja som heter Savann. Savann stammer når han snakker. Han er sjenert og har ingen venner. Alle andre barna syns han er rar. Savann er ensom og drømmer om en venn som ikke ler av han når han stammer.

Savann mistet sin mor i ung alder. Han bor sammen med faren sin som jobber mye for å skaffe nok penger for å sende Savann på skolen. Savann har dårlig samvittighet for at faren må jobbe så mye og ønsker å hjelpe han. Han er redd for at ingen vil gi han en jobb når han blir stor fordi han stammer.

En dag møter han en Tuk-Tuk sjåfør som kaller seg for Whizzking. Han forteller til Savann at han må fange månen hvis han vil slutte å stamme. Savann bestemmer seg for å dra ut på en reise for å fange månen.

I musikalen er vi med Savann på eventyr! På jakten etter månen, møter han monstre i regnskogen, pirater og havfruer. Vil han klare dette tro?

“We do these things because they are hard”

– JFK

I de siste ukene har MILO Cambodia, KulturKlovnene og Senhoa jobbet intenst for å sette opp stykket i Siem Reap. Det viser seg å være en svært vanskelig oppgave. Vi har en del utfordringer:

Alt skjer gjennom personlig oppmøte

Det er tungvint å kommunisere i Kambodsja. Det er ikke bare å sende en sms, en mail eller ta en telefon. Siden jeg ikke snakker Khmer, vanskeliggjør det kommunikasjonen ytterligere. Aller helst skal man møte hverandre personlig. I de siste ukene har mye tid gått til å treffe nøkkelpersoner – på caféer og restauranter, på gjestehuset, på senteret og i hjemmet til folk. Det er koselig det og, men det er en svært tidskrevende prosess.

Foreldrene lar ikke barna delta på musikalske aktiviteter

Vi har besøkt lokalsamfunnet og spurt foreldrene om lov om barna deres kan være med på musikalen. Svaret har stort sett vært nei. De ønsker ikke dette av flere grunner:

– De ser ingen verdi i å drive med scenekunst (musikk, dans og drama)

– De ønsker at barna skal være hjemme, lage mat og passe på yngre søsken

– De ønsker at barna skal hjelpe dem å tjene penger istedenfor andre aktiviteter utenfor skoletid.

Ekstrem høy temperatur

Vi er inne i en hetebølge. Barna går på skolen på dagtid og det blir mørkt rundt seks-tida. Det betyr at det er bare et lite tidsvindu midt på dagen som barna kan delta på musikaløving. Dette tidspunktet er dessverre den varmeste delen av døgnet slik at de fleste ønsker å oppholde seg hjemme og ikke foreta seg mye i varmen.

Øvingene i seg selv blir en utfordring. Vi er allerede svette før vi setter i gang. Heten gir hodepine, konsentrasjonsvansker og mange andre plager. Det er derfor nødvendig å passe på at ungene ikke blir slått ut av heten og ha mange drikkepauser slik at de ikke blir dehydrerte.

Farefulle veier 

Øvingsstedet ligger avsides til.  Foreldrene har ikke mulighet for å levere og hente ungene på øving slik at vi er bekymret for barnas sikkerhet.

– Barna må gå eller sykle langt for å komme seg dit.

– De må gå langs veiene uten fotgjengerfelt.

– Det er svært trafikkerte veier slik at det kan være farlig for dem pga mange biler og motorsykler på veiene.

Teaterscener 

Vi er fremdeles på jakt etter et sted å sette opp musikalen og har foreløpig ingen treff. I Siem Reap er tilbudet ganske snevert. De få teaterscener de har, har faktisk en leiepris tilsvarende norske priser. Det er helt vanvittig! Det er ingen andre gode alternativer heller. Det fins veldig få steder med aircondition eller har vifter. Det er ganske uholdbart å ha oppsetningen uten dette for vi er inne i den varmeste tiden av året i Kambodsja. Gradestokken bikker over 40 grader i skyggen, og det er høy fuktighet.

Vi forutså at det kom til å bli vanskelig

KulturKlovnene forutså at dette veldedighetsprosjektet kom til å være det vanskeligste prosjektet å få til i Kambodsja. Det kreves samarbeid, medvilje og tillit hos foreldrene. Scenekunst er rett og slett ikke prioritert hos familiene i fattigstrøkene. De ser ingen verdi i dette, men heller dårlig noe negativt barna kan drive med.

De ansatte ved Senhoa har stått på og jobbet hardt for å overbevise dem at det er viktigere for barna å ha aktiviteter på ettermiddagen og etter skoletid enn å være på gatene og jobbe.

Jeg har i flere uker vært usikker på om dette vil la seg gjennomføre, men i går hadde vi endelig vår første øving. Over 20 barn kom til øvingen! Det er helt utrolig og over alle forvetninger! I tillegg til Aya og meg, hadde vi med oss to lærere og en sosialarbeider som hjalp til.

 

Vi ble bedre kjent, hadde teaterleker og gikk gjennom to av låtene til musikalen. Barna var først veldig sjenerte, men etterhvert løste det seg litt og mange ganger brøt vi alle ut i latter. Vi fikk valgt ut to av hovedskuespillerne og avtalte at neste øving er til lørdag. Jeg dro fra øvingen med det største smilet selv om jeg visste at det er ingen garanti at disse barna kommer tilbake til helga.

Vi gjør ikke ting fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. Vi ønsker å skape en friplass med smil og latter gjennom drama og musikk for barn i fattigstrøkene og la barn få lov til å være barn i en ellers tøff hverdag med en usikker fremtid. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet om vi får dratt i land musikalen på grunn utfordringene vi har, men alt strevet er hittil verdt det når vi allerede har klart å gi disse barna noen timer med pur musikk- og teaterglede!

Ingenting slår den følelsen man får når man bidrar til å gi barn selvtillit og mestringsfølelse!