I Oslo har 1 av 4 innvandrerbakgrunn, men dette gjenspeiles ikke på hovedstadens teaterscener. Hvordan kan det ha seg?

I 2006 deltok jeg i en debatt i Norsk teaterlederforum (NTFL) i NRKs sine lokaler på Majorstua om det flerkulturelle perspektivet med blant annet teatersjef Svein Sturla Hungnes og professor Frank Aarebrot.  NTFL er forumet der alle teatersjefene og teaterdirektørene møtes. Temaet den gang var blant annet: “Hvordan skal flerkulturelle nordmenn finne sin plass i institusjonsteateret?”. Hungnes sa at det vil skje naturlig med tiden og kvotering er ikke veien å gå.

I 2010 holdt jeg et nytt innlegg på NTFL om samme tema – denne gangen på Trøndelag Teater i Trondheim. Også her så jeg teatersjefhodene nikke “enig” med meg om at det var et problem. Tidligere kulturminister og nåværende styreleder i Den Norske Opera & Ballett Ellen Horn sa til meg i etterkant av innlegget at jeg belyser et viktig tema.

Men ingenting stort har skjedd etter det.

Nå er 2013 snart over. Hvor er alle skuespillerne eller danserne med flerkulturell bakgrunn? Eier de ingen talent for scenekunst?  Eller må man slå gjennom kommersiell tv som Adil Khan i Dansefeber for å bli tilbudt en hovedrolle?

Svaret burde være nei. Det burde være slik at en skuespiller med hvilken som helst bakgrunn kan spille hvilken som helst rolle, fordi det er hun eller hans kvaliteter som skuespiller som er det viktigste. Men slik er det dessverre ikke. Årsaken til dette er sammensatt, og jeg ser følgende utfordringer:

1. ALTFOR LAV STATUS

Skuespilleryrket og andre kunsteriske yrker har veldig lav status hos flerkulturelle miljøer. Dette vil jeg si er en av de største utfordringene med å få ikke-etniske nordmenn til å velge utdannelse eller yrkesvalg innenfor scenekunst.

I kollektive kulturer er familiens ømdømme sentralt. De blir under oppveksten oppfordret til å velge respektable yrker som sivilingeniør, lege og advokat.

Kunsteriske yrker blir ofte nedsnakket og blir sett på som verken levedyktig eller samfunnsnyttig. Selv om man i prinsippet kan velge selv hva man vil bli, kan man ikke se bort i fra barnas valg av yrke er påvirket av foreldrene. Man må få flere med minoritetsbakgrunn til å se verdien i å drive med scenekunst.

Holdningsendringer i det flerkulturelle miljøet må til.

 2. HVIT TEATERBRANSJE

Det er en knall hard bransje og det er ytterst få som klarer å ha dette som levebrød. Selv for mennesker med etnisk norsk bakgrunn. Da kan man forestille seg hvordan det er, for en med flerkulturell bakgrunn. Kulturinstitusjonene har mislykkes totalt i å rekruttere utøvere med minoritetsbakgrunn. Teaterscenene har et mangfoldsproblem. Teatersjefene forsvarer seg med de samme gamle argumentene:

“Roller som ikke passer.”

“Det finnes ikke dyktige nok skuespillere med minoritetsbakgrunn.”

“De har ikke god nok teaterutdanning.”

Det er på tide at teatersjefene ikke lenger gjemmer seg bak disse argumentene og tar et aktivt ansvar.

Mennesker med lys hudfarge har alltid spilt alle slags roller. Hvorfor gjelder ikke dette også for mennesker med en annen hudfarge? Det bør legges mer til rette for at skuespillere med minoritetsbakgrunn skal bli oppdaget.

Kreative talenter finnes i hele befolkningen.

Holdningsendringer i de profesjonelle kulturinstitusjonene må til. 

 3.  ET LITE FARGERIKT PUBLIKUM

Hva med de med minoritetsbakgrunn som aldri drar på teater? Appellerer ikke innholdet til den andelen av befolkningen? Eller ligger andre årsaker til grunn for at disse glimrer med sitt fravær? Vi må oppfordre flere med flerkulturell bakgrunn til å dra på teater. Det er først når man har sett og opplevd, at man kan se verdien i det. Hvordan får vi dem til å oppsøke kulturinstitusjonen?

Et tiltak er å ha med flere med flerkulturell bakgrunn på scenen. Da Adil Khan fikk hadde hovedrollen i Jungelboken, fikk Det Norske Teater kontakt med et annet publikum enn vanlig.

Samtidig syns jeg det er er underlig at publikum generelt ikke setter spørsmåltegn til hvorfor det er så få med flerkultrell bakgrunn på stykkene de ser på. Er man likegyldig til spørsmålet?

Publikum har mye makt. Publikumstall er avgjørende. Publikum kan være mer bevisste og ytre ønske om en mer mangfoldig teaterscene.

Holdningsendring blant publikum må til.

 

VI MÅ DRA I SAMME RETNING

Den enkelte utøver, det flerkulturelle miljøet og de profesjonelle teaterinstutisjonene – vi må alle dra i samme retning.

Jeg har lært at forandring skjer ikke over natten eller av seg selv.

Jeg håper at vi en dag kommer dit at det ikke lenger er en stor nyhet eller et unntak at en med minoritetsbakgrunn som Adil Khan har fått hovedrollen i en av Norges mest anerkjente teaterscener. Men det anses like naturlig som en hvilken som helst annen nordmann hadde fått den samme rollen.

Vær med å bevisstgjøre, synliggjøre og skape kulturelt mangfold innen scenekunstfeltet.