There’s no such thing as a free lunch

Posted by in Helse, Hverdagen, Jobb, Politikk

Leger blir stadig fristet med lunsjer og middager sponset av legemiddelindustrien. Et kort foredrag om et eller annet legemiddel etterfulgt med spandert lunsj i en travel arbeidsdag på legekontoret eller gratis middag med kollegaer på et fancy sted på Barcode. Hvilken stor skade kan det egentlig gjøre? Jeg har selv deltatt på dette ved flere anledninger. Unnskyldningen er som oftest at man i en presset hverdag ikke har tid til å holde seg oppdatert, og da virker det som en vinn-vinn-situasjon å bli faglig oppdatert på den “nyeste” forskningen på markedet og samtidig få gratis mat. I tillegg kan disse påspanderte middagene gjøres om til en sosial kveld ute med kollegaer. Uten at vi selv er klare over det, klarer legemiddelindustrien på denne måten å danne gode assosiasjoner til deres medikament. Smart trekk, ikke sant?

De fleste legene mener at de ikke blir påvirket og heller omvendt når de for eksempel får høre hvor dyre disse medisinene er. I følge en stor studie gjort i Journal Of The American Medical Association-Internal Medicine kan legene ikke ta mer feil.  Konklusjonen er skremmende:

“Doctors are more inclined to prescribe name brands that have no additional benefit and can cost up to 80 times more, when courted with free meals.”

Aftenposten skrev nylig en rystende sak om det sterke smertestillende medikamentet Oxycontin og koblingen mellom legemiddelindustrien og leger.

Familien bak selskapet Purdue Pharma gjorde folk pilleavhengige med vilje, tjent seg styrtrike, og la skylden på andre. Purdue hadde en hær av salgsrepresentanter som oppsøkte leger personlig.

Siden 2007 har de gjennomført mer enn 150.000 slike besøk.

Legene som skrev ut flest resepter i delstaten fikk mer enn 200 besøk hver av selskapet. En lege fikk besøk mer enn 600 ganger, og i en periode var selskapet hos ham daglig. Disse legene fikk etter hvert lukrative kontrakter der de ble betalt som «konsulenter», og selskapet oppfordret dem til å skrive ut mer og mer, selv når det var faresignaler og varsler.

Per Fugelli advarte mot det han så som en tilnærmet korrupt samarbeidskultur mellom legene og legemiddelindustrien.  I Norge har vi som et av få land i verden, takket være Legeforeningens klokskap, klart å forvalte en god spesialistutdanning uavhengig av legemiddelindustrien.

Nå er denne tradisjonen i fare.

Legeforeningens fond skrumper, samtidig som firmaene svulmer av penger og lyst til å finansiere spesialistutdanningen, med de fundamentale påvirkningsmuligheter det vil gi.

Hvorfor ender vi med å ta valg i legemiddelindustriens favør og på pasientens bekostning? Fordi gratis mat fungerer! Hvorfor skal jeg tro at jeg er mindre påvirkelig enn andre? I ettertid har jeg derfor aktivt prøvd å unngå slik invitasjoner for som lege har vi et ansvar for å ta det beste valget for våre pasienter og ikke for legemiddelindustrien. Det enkle virkemiddelet deres er så effektivt at det nesten blir vanskelig å tro at det funker! Blir vi en gjeng oppegående leger virkelig påvirket for en gratis baguett? For som oftest handler det om en uskyldig lunsj til en verdi på under hundrelappen. Jeg tror derfor at leger flest i Norge ikke er grådige mennesker.  Kanskje handler det om for lite oppmerksomhet rundt denne problemstillingen? Utover dette hevder Fugelli at dersom en økende andel av videre- og etterutdanningen blir servert legene på et sølvfat av industrien, kan det komme til et svinn i legenes egen ansvarsfølelse og nyskapningsevne. Fagutviklingen kan bli flyttet ut av legenes uavhengige tradisjon og kreativitet og inn på smale skinner lagt av legemiddelindustrien.

Så neste gang man mottar en slik invitasjon, bør man kanskje tenke om det virkelig har noe for seg?