“Uredd. Det er det du er.”

Min venn nøler ikke når han skal beskrive meg med et ord.

Han kjenner ikke til hvor redd jeg har vært og til tider fremdeles er, men det er akkurat denne redselen som har ført meg dit jeg er i dag og antakeligvis gitt han det inntrykket han har av meg.

“Hva får deg til å si det?” spør jeg han.

“Du er uredd fordi du tør å si det du mener.”

Da jeg var student, rakk jeg sjelden opp hånda på forelesninger. Faktisk, jeg kan ikke huske en eneste gang at jeg gjorde det. Jeg fryktet at det jeg sa, skulle være dumt, eller at jeg ikke skulle ordlegge meg godt nok.

Jeg valgte å ta tak i dette og fant noe ved meg selv om jeg ønsket å endre på. En slags endringsprosess. Jeg ble bevisst på min svakhet. Jeg begynte å sette krav til meg selv. Gjennom eksponering.

Jeg ble valgt som kursansvarlig i fagforeningen for medisinstudenter. Første gangen jeg stod foran klassen, snakket jeg om det førstehjelpskurset vi skulle ha. Og det ble en av mange ganger.

I dag har jeg i grunnen mange meninger som jeg ønsker å formidle, og det er ikke like skremmende lengre å dele dem med flere. Jeg opptrer på konserter, jeg holder innlegg på talestolen i bystyret, jeg blir intervjuet på radio og tv-program og jeg skriver blogg for flere tusener lesere.

“Du er uredd fordi du er ikke konfliktsky.”

I hele min oppvekst har jeg vært veldig forsiktig med å si noe som kunne såre andre. Jeg glemmer ikke da min lillebror sa jeg var en pushover. Jeg nektet først, men så sa han: “Du må gjøre alle fornøyde hele tiden. Det er ganske håpløst.” Jeg var for dårlig til å triumfe gjennom det jeg ønsket, i redsel for å gjøre andre misfornøyde. Det var nok sant det han sa. Ikke er det bare en umulig oppgave å tilfredstille alle, men over tid tærer det veldig på deg som person å stadig strebe etter å være den generøse, fleksible og ekstremt høflige.

Jeg anser fremdeles meg selv som nokså konfliktsky, men fra den dagen bestemte jeg meg for å være flinkere til å si ifra. Noen ganger må man tvinge seg selv ut i harde kamper. Det gikk opp for meg jo vanskeligere det er, desto viktigere er det faktisk å gjøre det.

Etterhvert så jeg store forandringer i livet mitt:

– Bedret forhold: Mitt forhold til andre mennesker ble styrket. De visste hvor de hadde meg og følte seg mer trygge på meg.

– Mindre stress: Jeg ble flinkere til å si nei og sparte meg selv for unødvendig stress. Jeg klarte å prioritere tida mi bedre og fikk kontroll over mitt eget liv.

– Bedre selvtillit: Ved å vite at jeg selv kunne gjøre forandringer som kan forbedre min egen situasjon er en “big-time confidence booster”.

“Du er uredd fordi du gjør ting som ingen andre gjør.”

Jeg har lært å leve et liv der jeg har balansert mellom å gjøre ting for meg selv og for andre. Mine svakheter har blitt min styrke.

For tiden jobber jeg med et veldedighetsprosjekt som lege og teaterinstruktør for gatebarn i Kambodsja. Sprøtt, sier noen. For meg er det heller sprøtt å drive med noe man ikke tror på eller ikke vet selv hvorfor man gjør det.

Jeg er ikke lengre redd for å begi meg ut på ukjent terreng . Jeg er ikke drevet av ambisjoner, men jeg er drevet av min magefølelse, min nysgjerrighet og lidenskap. Jeg måler ikke min lykke i hva andre mener og hva jeg har oppnådd eller hvor suksessfull jeg blir, men er mer opptatt av hvor godt jeg har det mens jeg gjør det jeg gjør – uansett resultat.

Man lærer å velge sine kamper. Hvilken som er verdt å bruke energien sin på, og hva man kan la gå. Jeg er forsont med at man kan ikke vinne alle kamper i livet.

Vendepunktet i livet ditt trenger ikke å være grunnet en dramatisk hendelse

Ei venninne av meg ble utsatt for en ulykke og fikk beskjed av legen at hun ikke kom til å gå igjen. Da hadde jobbet hun i 6 år som stor finansanalytiker i det beinharde miljøet i Los Angeles. Mot alle odds, klarte hun å gå igjen. Hun sluttet på jobben og begynte å reise verden rundt alene. Hun sier at hun er mer lykkelig nå enn noensinne.

Denne historien fikk meg til å tenke: Hvorfor må en tragisk ulykke eller en alvorlig hendelse i livet ditt til for at det skal være en tankevekker? Hadde ikke det vært godt å være det foruten?

Jeg har tatt et oppgjør med meg selv, men det har vært en lang vei og skjedd gradvis over flere år. Jeg prøver stadig å utfordre min egen tankegang, hvem jeg er og hva jeg står for.

Er jeg uredd slik som han vennen min beskrev meg? Jeg kan i alle fall si å være redd og et sterkt ønske om å endre det, har styrket meg og ført meg dit jeg er i dag.