For to uker siden ble jeg invitert til Genève for å delta på en konferanse som retter fokus på menneskerettighetssituasjonen i Vietnam. Alle FNs medlemsland er underlagt plikt til hvert 4. år å rapportere og la seg eksaminere av de andre statene om gjennomføringen av det enkeltes lands menneskerettighetsforpliktelser. Ordningen har fått navnet Universal Periodic Review (UPR). Vietnam skal opp til “eksamen” imorgen 5. februar i forbindelse med deres rapport på arbeid for menneskerettigheter i eget land.

Da jeg ble spurt om å være med takket jeg umiddelbart ja. Det betyr enormt mye å få lov til å ta del i et så viktig arbeid. Mine foreldre er vietnamesiske båtflyktninger og kom til Norge i 1978. De har under hele min oppvekst lært meg å sette pris på de grunnleggende menneskerettighetene vi har i Norge.

Tre ulike rapporter som legger grunnlag for eksamineringen
Igår var jeg i møte med EU der det ble lagt frem NGOs sine egne rapporter, såkalte “skyggerapporter”. I tilegg til Vietnams egen rapport skal disse sammen med et dokument med informasjon utarbeidet av Kontoret for høykommisjonæren for menneskerettigheter, legge grunnlag for eksamineringen imorgen.

Foto av: BBC Vietnam

Under UPR i 2009 aksepterte Vietnam 94 av punktene som ble lagt frem som kunne forberede landets menneskerettighetssituasjon. Så spørsmålet er hvordan har det gått siden 2009?

Jeg har blitt kjent med grusomme detaljer som har rystet meg. Istedenfor for bedring av menneskerettigheter, har situasjonen blitt verre – spesielt ytringsfriheten har blitt kraftig innskrenket.

Det er brutalitet i så stort omfang at det blir virkelighetsfjernt for meg.

Visste du at alle aviser i Vietnam er statseide og kontrollert av myndighetene?

Visste du at man kan bli straffet dersom man poster regimefiendtlig informasjon på Facebook?

De har blokkert flere internettsider og hacket sider de finner truende. Jeg hører om arrestasjoner av unge bloggere, vold under avhør og trakassering av familiemedlemmer av disse bloggerne. Jeg har i likhet med mange andre i min alder prøvd å lukke øynene for historiene og distansert meg fra situasjonen i Vietnam. Som en slags forsvarsmekanisme. Det blir for mye. Det blir for stort. Det er brutalitet i så stort omfang at det blir virkelighetsfjernt for meg. Nå sitter jeg her i Genève. Med rapportene foran meg. Dette har skjedd, det skjer og det kommer til å skje om jeg har øynene åpne eller ikke.

 

De ekte heltene

Det er ikke mitt engasjement som er beundringsverdig, men den innsatsen befolkningen i Vietnam gjør hver eneste dag. De kjemper for en bedre fremtid for de neste generasjonene. Og de kan miste alt. Det er ikke jeg som risikerer å bli satt i fengsel, mine familiemedlemmer bli utsatt for fare eller min jobbkarriere/utdanning bli ruinert.

Jeg tenker det minste vi kan gjøre er å være deres stemme utenfor Vietnams grenser. Hvordan ellers skal vi få det internasjonale samfunnet til å engasjere seg og jobbe med å fremme menneskerettigheter i Vietnam?

På pre-UPR konferansen idag, møtte vi flere vietnamesiske borgere som beskrev situasjonen i Vietnam. De fryktet ingenting og risikerte å bli gjenkjent. Hvordan vil det bli for dem når de reiser tilbake nå?

Vi har blitt kjent med en modig advokat for menneskerettighetsforkjemperne i Vietnam de siste årene. Han forteller oss at han er forberedt på det verste når han vender tilbake til Vietnam etter konferansen.

Journalisten Tran Quang Thanh ble utsatt for et syreangrep etter at han skrev om korrupsjon i Vietnam og fikk ødelagt ansiktet sitt og ble blind på venstre øye. På tross av alt dette, lever fremdeles håpet i han. Det siste han sa til meg var: “Vi må være sammen om dette. Vi er familie nå.”

Vil Vietnam bestå?

Jeg reiser tilbake til Norge med mange inntrykk. Jeg er mektig imponert over engasjementet og innsatsen som har blitt lagt i denne konferansen. Menneskene bak disse internasjonale menneskrettighetsorganisasjonene kunne lett valgt å bli hjemme i USA, Frankrike, Tyskland m.fl., men de gjør dette fordi de ønsker å gjøre en forskjell for et land de antakeligvis ikke kan vende tilbake til i nærmeste fremtid.

Imorgen skal Vietnam eksamineres. Det interessante er ikke lenger om de klarer å bestå, men hva de kommer til å servere resten av verden. En usminket virkelighetsrapport? Jeg tviler.