Overforbruk og underbruk av helsetjenester

Posted by in Helse, Politikk

Mange steder i verden er helsetjenester en luksusvare og er som regel forbeholdt dem som hadde råd til å betale for seg. I Norge har vi et helsevesen med gjennomgående høy kvalitet, relativt lave egenandeler og gratis sykehusinnleggelser. For alle. Dette har ikke kommet av seg selv, og  den eneste garantien for en anstendig helsetjeneste for alle er at alle får det samme tilbudet.

FORBRUKSMØNSTRE KNYTTET TIL ANDRE FAKTORER ENN BEHOV 

I et intervju med Anne Helen Hansen, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin ved Universitetssykehuet i Nord-Norge i Dagens medisin beskriver hun funn i sin doktoravhandling etter å ha undersøkt forbruksmønstre av helsetjenester i Norge.

Avhandlingen konkluderer at velutdannede kvinner henvises oftere til spesialist.

Betyr dette at kvinner med høy utdanning mer syke enn kvinner med lav utdanning?

Svaret er nei. Det er veldokumentert at personer med lavere sosioøkonomisk status har dårligere helse. Hvis ikke, hva skyldes hennes funn at det er større sannsynlighet for å komme til konsultasjon hos spesialist for dem med høy utdanning og inntekt?

I avhandlingen kommer det frem at de lovbestemte rettighetene vi har knyttet til helsevesenet blir utfordret av ulik bruk av helsetjenester. Bruken er tilknyttet kjønn, alder, inntekt, utdanning og kontinuitet og i fastlegerelasjonen. Disse er andre faktorer enn om pasienten virkelig har behov for helsetjenesten.

HELSETJENESTEN ER BEST DER BEHOVET ER MINST 

Paradoksalt? Ja.

I 1971 skrev den britiske allmennpraktikeren Julian Tudor Hart en artikkel i British Medical Journal under tittelen The Inverse Care Law – loven om den omvendte omsorg. Harts påstand var at tilgjengeligheten til god medisinsk omsorg i befolkningen har en tendens til å variere omvendt proporsjonalt med behovet. Hypotesen er at et helsetjenestetilbud styrt av markedskrefter vil fungere best der behovet er minst.

I den grad helsetjenester kan kjøpes for penger, vil de med best kjøpekraft kunne kjøpe de beste tjenestene.

Men sammenhengen mellom inntekt og helse innebærer at det største behovet for helsetjenester finnes blant de som har svakest kjøpekraft. Dette medfører til ujevn fordeling av helsetjenester.

OVERFORBRUK AV HELSETJENESTER

Overforbruk av helsetjenenester truer vårt helsesystem og er en konsekvens ved en tilbudsstyrt helsetjeneste. Andre drivkrefter for overforbruk er blant annet folks forventninger, politikere og media. Som fastlege, er du nøkkelen til spesialisthelsetjenesten. Siden vi ikke har ubegrenset med helsetjenester, betyr det hvis noen får mer, får andre mindre. Det er enkel matematikk.

Hansens avhandling illustrerer loven om den omvendte omsorg også er gjeldende i Norge. De negative konsekvensene er at noen med stort behov for helsetjenester får mindre enn de trenger, men også at noen som ikke har behov, får mer enn de trenger. Det viktig at fastlegen henvises på rett medisinsk grunnlag og unngå overforbruk av helsetjenester.

Hippokrates kalles gjerne legekunstens far og er kjent for det etiske prinsippet:

«primum non nocere»

Dette betyr: – fremfor alt ikke skade.

Man bør derfor ikke utsette pasienten for unødvendig belastning i form av bruk av tid og penger, utredning og noen ganger til og med få unyttig behandling. Det er i tillegg psykisk krevende å gå gjennom en slik prosess. Utredningen innebærer en viss risiko og nytten bør derfor oppveie risikoen.

KOMMUNIKASJON OG BEVISSTGJØRING ER AVGJØRENDE

Avhandlingen viser videre at en stabil relasjon til fastlegen på mer enn to år gir redusert bruk av både polikliniske besøk og innleggelser i spesialisthelsetjenesten.

Loven om den omvendte omsorg vil i følge Hart virke sterkest der helsetjenesten er eksponert for markedskrefter. Både inntekt og utdanning bør ikke være faktorer som bidrar til at man blir oftere henvist til spesialisthelsetjenesten. Så lenge man har den rette medisinske begrunnelsen, vil fordelingen av helsetjenester være mest mulig rettferdig.

Det er derfor viktig å være oppmerksom på denne problemstillingen – både hos pasienten, fastlegen og spesialisthelsetjenesten.